Bygda som ble til varig glede

ELLEN STOKSTAD

Nylig ryddet jeg huset etter mine foreldre. Et minne fra min barndoms første reise til Hedalen og Vassfaret dukket opp. En stein, funnet i vegkanten inn mot Aurdalsfjorden, skinte så fint i sola den gang vi fant den. ”Vassfaret 1959” var det risset inn for hånd. Minnet hadde fulgt foreldrene mine gjennom to flytteprosesser og et langt liv. Deres forkjærlighet for Hedalen har vi i overflod arvet.

Ukerytmen i vårt hjem er derfor litt spesiell; hver fredag er det å haste hjem fra jobb på Kjeller, - er det kø i Nittedal, - er det glatt over Grua, - går det fort nok hjem til pakking?
 
Hjemme bærer hunden fram kosedyr til ytterdøra så fort helgepakkingen starter. Bare synet av truger eller anorakker gjør at halen vifter frenetisk. Den reisesyke katten blir stor i øynene av skrekk når katteburet tas fram.
Når går neste ferge? Så bærer det over Randsfjorden med kurs for Bjoneroa, Bjonevika og Hedalen.

Rekker vi butikk i Hedalen? Hos oss er det ikke greit å gjøre innkjøp andre steder enn i Hedalen, butikkene må bestå! Butikken er ett av våre sosiale knutepunkt.

Om sommeren går resten av turen raskt og greit. Vinterstid er ferden mer strabasiøs. Trugegang i dyp nysnø opp bakkene i Djupedal er krevende for både folk og dyr. Mang en mørk fredagsvinterkveld har en kunnet skimte to personer streve seg fram i kuldegrader og snøfokk med hunden mellom seg i trugesporet. Firbente må ikke snu i retning bilen! Målet er 600 meter lenger framme, men akk så fjernt når vinden suser over myrdraget.

Vel framme er det faste ritualer; opptenning i ovnen, tenne stearinlys, tråkking av vannveg til bekken, bære vann, koke poteter, ordne middag, varme dyner ved ovnen, spille kinasjakk! Neste morgen er det tidlig opp, fyre, bære ved, kaffe på trappa dersom det er sol. Slik fortsetter det med enkle sysler; vannvarming, oppvask på benken, rydding, kanskje litt snekring, turer i omegnen og lange måltider, før det på søndag ettermiddag reverseres; rydde, pakke,… Bakkene er litt lettere nedover, søppel og tomflasker ordnes for å levere på dertil egnet sted. På hjemvegen har vi bestemt oss for ikke å tenke på fergetider, roen fra helga skal bevares så lenge som mulig.

Hva er det som får oss til å elske dette livet?

”Frisk luft”, sa nylig en slektning som var på besøk. Men det er da plenty av frisk luft på Hadeland.
”Frihet og rom rundt deg”, sa en annen. Nei, vi har mange ganger så langt til naboer hjemme på Jaren, store plener og intet innsyn.

Det er noe annet;
• Følelsen av å mestre en enkel hverdag uten bredbånd, strøm, vann, avløp osv.
• Gleden over å stå utenfor hytta en mørk høstkveld under en stjerneklar himmel som nesten faller ned i hodet på deg og betrakte stjernetegnene og månelyset.
• Den lille mystikken, det trolske som ligger over historiene fra Vassfaret. Hvordan levde de i Hedalen i gamle dager?
• Gleden over å finne plassene som sagn og fortellinger er knyttet til. Fortsatt er det mange uforklarlige forhold for oss; Hvordan var det for eksempel mulig å dandere steinene på Vatneberget og ved Godvatnet?
• Gleden av å knytte kjennskap og vennskap med hyttenaboer og bygdefolk. Vår ”ring hytta varm”- funksjon er ikke pr telefonsignal til Djupedal, men til gode naboer som tenner i ovnen dersom de er der før oss!

I min barndom sto Vassfaret sentralt. Lokalkunnskapen strakk seg, i tillegg til stavkirken, i liten grad lenger nord enn til butikken til Odd Kvarme. I voksen alder kom jeg sammen med min datter innom Kvarme etter mange års fravær. Hans gjenkjennende blikk, men allikevel litt søkende etter å plassere meg, var tydelig å lese i ansiktet hans. Problemet løste seg raskt i det jeg skulle kjøpe fiskekort, - navnet skulle avsløres! Et langt blikk på navnet og i skuffelsen over å kunne ha tatt feil, utbrøt han; ”Men jeg trodde du tilhørte på Liskog-hytta”. Da jeg bekreftet tilhørigheten og forklarte at jeg ikke var eieren, men del av slekta, falt alle brikkene på plass igjen. Jeg var mektig imponert over hans hukommelse og interesse for mennesker.

Nå er det vi som har fattet interessen. Vi gleder oss over å kjenne hele bygda bedre for hvert år. Studier i marken kombineres med å møte folk med et åpent sinn om det er på butikken, på tur i bærskogen eller i skisporet. Vi føler oss nesten som tittere når gardsboka finnes fram og gardsnavn og personer plasseres. I dag er det ikke bare steinen fra 50-tallet som kaller fram minnene. Vi finner grobunn for minner hele året, oppdager stadig ny kunnskap vi gleder oss over. Dersom det skulle være slik at vi ikke er på hytta på noen uker, leser vi Hedalen.no ekstra flittig. I iveren over å få oversikt, har Hedalen.no vært til uvurderlig hjelp! Tilhørigheten og lojaliteten til bygda og bygdefolk har gjennom åra satt varige spor i en liten helgependlende familie fra Hadeland.

Takk til alle som tar godt imot oss!