Møttes 50 år etter konfirmasjonen

Terje forteller om en gang han skulle sykle heimefra for å sitte på i bilen med Nielsen fra Nerbykrysset. Terje var for sein, og Nielsen måtte reise for å rekke fram i tide. Terje sykla etter det forteste han kunne ,- han sier det nesten røk av navet!! Han kom for seint, og han skjønte godt at Nielsen ikke likte det. Men pastor Nielsen var en mild type, så refsen han trodde han kom til å få, uteble. Han hadde jo, tross alt, møtt opp og ikke sykla heim.

Fra høyre: Prost Anne Hilde Øigarden, Arne G. Perlestenbakken,Terje Nordbyhaug, Magnhild Storruste, Anne Lise Goplerud Berge, Grete Fossholm Langbråten
og Solveig Sukke Liodden.

I heimelekse fikk vi ofte stiler der vi skulle skrive om forskjellige bibelvers. Det ble nesten prekener i blant! Vi skulle også skrive om hva det vil si å være en rett konfirmant og om en dag som misjonær.

Det var mye pugging av bibelvers, salmer og også enkelte kapitler i Bibelen. Jeg har ett spesielt minne fra konfirmasjonsdagen. Vi skulle bl.a. lese dagens evangelium som vi selvsagt hadde lært utenat. Jeg begynte å si fram starten på Joh. 17 og ramsa opp. Plutselig stoppa det helt opp. Jeg huska ikke videre. Jeg var helt fortvila. Organisten trodde opplesningen var ferdig og satte i gang med å spille. Fortvilelsen økte! Da organisten var ferdig, sa pastor Nielsen helt rolig:" Og så får vi høre resten av evangeliet," som om alt var normalt! Jeg hadde heldigvis fått igjen munn og mæle og kunne fortsette opplesingen. - Denne episoden ødela på en måte litt av "den store dagen". Jeg var flau over at jeg ikke husket hva jeg skulle lese,- jeg kunne jo egentlig dette helt på rams! Men - da jeg nevnte min flause til flere etterpå, hørtes det ut som de trodde det skulle være sånn. Men jeg kommer aldri til å glemme episoden.

Etter jubileumsgudstjenesten nå søndag var vi konfirmanter samla på Ildjarntunet der vi mimra over en innholdsrik konfirmasjonstid. Noen hadde med seg stilbøkene sine. Rart å lese våre barnslige men velbegrunnede tanker om mangt og mye.

Vi sang også sangen Sigrid Aspholt hadde dikta til fire av oss hun hadde vært lærer for i alle sju åra på skolen. Det var ganske sterkt å gjenoppleve hennes gode skildringer og omsorg.