Kirken som kulturbærer

KRISTOFFER LANDSEND

Da jeg for mange år siden var student i Oslo, bodde jeg en periode i Danmarksgata på Vålerenga. Der var jeg nærmeste nabo til Vålerenga kirke, som lå så nær at kirkeparken begynte på den andre siden av gata.

En ettermiddag da jeg var på vei hjem, merket jeg at det var uvanlig mye folk og biler i gatene omkring Vålerenga. Sirener hylte, folk hastet fram, politiet dirigerte trafikken, og politi- og brannbiler fòr forbi. Med nød og neppe fant jeg et sted hvor jeg kunne sette fra meg bilen, og småløp det siste stykket hjem.

Vålerenga kirke sto i brann. Den ærverdige kirken, bygget i murstein, var i ferd med å bli flammenes rov.

Etter å ha løpt inn i leiligheten og hentet fotoutstyret mitt, gikk jeg bort på kirkebakken for å fotografere. Etter å ha tatt endel bilder av brannforløpet, falt oppmerksomheten på de andre tilskuerne, og jeg begynte å fotografere dem i stedet.

Brannen gjorde et sterkt inntrykk på folk. Det tause, dype alvoret var til å ta og føle på. Folk snakket stille sammen, rystet over det som skjedde. Kjærestepar holdt om hverandre mens de vantro var vitne til hvordan det de hele livet hadde betraktet som utenkelig og umulig, skjedde. Da det overtente taket falt ned, gikk det et grøss gjennom hele folkemengden.

En litt sliten kar som nok hadde vært borte i litt av hvert i livet sitt, fortalte at han var dypt rystet. – Jeg har nok aldri vært noen kirkegjenger, og har vel ikke akkurat vært guds beste barn her i livet, men likevel har den kirka vært en del av meg, sa han. – Der er jeg døpt og konfirmert, der giftet jeg meg, og der ble begge døtrene mine både døpt, konfirmert og gift. Og det har knapt gått en dag i livet mitt uten at jeg har gått forbi her, og lagt merke til kirken hver eneste gang. Den er jo en del av meg, for h…, avsluttet han, mens tårene rant nedover de markerte kinnene.

Brannen forandret noe i hele bydelen. Det tok noen år før kirken var gjenoppbygd. I mellomtiden hadde brannen svidd av det symbolske bindeleddet til de tidligere generasjonene som hadde levd på Vålerenga. Selv om en ny, og kanskje på mange måter bedre kirke etter hvert ble bygget opp, hadde noe viktig gått tapt, og det ble aldri helt det samme igjen. Men kanskje, om et par generasjoner, begynner den nye kirken å fylle tomrommet etter den gamle, og få den samme rollen i folks bevissthet. 

”Kirken, den er et gammelt hus. Står, selv om tårnene faller..”  

Her i Hedalen er vi så heldige å ha en kirke som har hatt en helt sentral betydning for bygda i mange hundre år. Nær sagt mirakuløst har den overlevd en rekke trusler og farer opp gjennom århundrene. Det kunne ha gått aldeles galt, men en kombinasjon av flaks, og vilje til å ta vare på kirken, har sørget for at den har holdt stand. Den har vært restaurert og vedlikeholdt, og har klart seg gjennom vanskelige tider, selv om det til tider har holdt hardt. Til og med reformasjonen kom den seg mer eller mindre uskadet gjennom, og det uten at de gamle, katolske skattene ble røvet, hogd opp eller brent, slik de ble så mange andre steder. 

Vi ser den hver dag, men tenker kanskje ikke så ofte over hvilken stor skatt kirken vår er. Ikke bare har den vært et samlende midtpunkt for bygda gjennom tallrike gudstjenester opp gjennom århundrene. Den har også vært bygdas seremonielle samlingssted i stunder for sorg og glede. Gjennom høytid, helg og hverdag, og gjennom bygdas og den enkeltes lyse og mørke stunder, har kirken spilt en sentral rolle. Ikke minst har den alltid stått som et fast punkt, kanskje det eneste, når det utenkelige har skjedd at et høyt elsket menneske har gått bort, og alt omkring en har rast sammen. 

Med et nær komplett katolsk inventar fra middelalderen fremstår Hedalen stavkirke i dag som en stor sjeldenhet – ikke bare i norsk sammenheng, men også langt utenfor landets grenser. Hver eneste gjenstand bærer med seg tallrike hendelser og minner opp gjennom tidene. De er helt konkrete bindeledd mellom oss og alle dem som tidligere har bodd i bygda, og vitner om deres liv, deres slit, deres sorger, gleder og håp. 

Det kan fylle oss i Hedalen med både stolthet og ærefrykt at den vakre Hedalsmadonnaen (eller Madonna fra Hedalen, som jeg ofte kaller henne), inkludert alterskapet og kirkemodellen (som utgjorde en helhet på alteret), i dag betraktes som selve hovedverket i norsk middelalderkunst. Ja, ikke i hele Nord-Europa finnes det maken.  

Opp gjennom århundrene har vår Madonna vært et symbol og en inspirasjon for hele bygdas befolkning, og en magnet for pilegrimer og andre reisende som har søkt til kirken. 

Madonna fra Hedalen er altså en dame med stor tiltrekningskraft. Uten sammenlikning for øvrig: Hennes skjønnhet, og skulpturens kirkehistoriske, kulturhistoriske og kunstneriske kvaliteter tilsier at Madonna fra Hedalen kunne og burde spille en like viktig rolle for kirken, Hedalen og Valdres, som Mona Lisa gjør for Louvre og Paris.  

I dag lever imidlertid skulpturen, av rent tekniske årsaker, nærmest i en skyggenes dal i et mørkt hjørne nær alteret, og fremstår ikke på noen måte som det fantastiske monument og kunstverk som den i virkeligheten er. At den skuer inn i veggmørket, og ikke ut i rommet, bidrar ytterligere til å gjøre skulpturen upersonlig og fjern. Dette fratar den i stor grad dens betydning. 

Plasseringen ble valgt fordi den, klimatisk sett, var den mest skånsomme for skulpturen. Estetisk sett er den imidlertid meget uheldig. 

For min del vil jeg si at jeg har et håp om at vi i langt større grad burde erkjenne Madonnaens avgjørende betydning for Hedalen og for stavkirken, og rehabilitere dens rolle i det vi kan kalle kirkens scenografi. Om dette kom fram som et sterkt ønske fra menigheten, har jeg tiltro til at det vil være fullt mulig for fagfolkene å finne andre fullgode tekniske og klimatiske løsninger, så vi kunne få en montasje som bringer henne fram i lyset igjen, slik hun fortjener. 

Noen vil kanskje innvende at Madonnaen representerer en katolsk tradisjon, og at hun av den årsak ikke bør ha noen prominent plass i en protestantisk kirke. Til det vil jeg si: Hele Hedalen stavkirke, den opprinnelige bygningen i seg selv, med alt sitt seremonielle middelalderinventar, representerer den katolske tradisjon. Om en skulle ønske å redusere Madonnaens rolle i dagens kirke, burde vi, for å være en smule konsekvente, stille oss spørsmålet om vi kan bruke kirken vår i det hele tatt, fordi den er så nært knyttet til det katolske.

Madonna fra Hedalen i sitt rette element, madonnaskapet. Fra rekonstruksjon i kirken, 1972. Foto: Kristoffer Landsend

I lys av den uvurderlige rolle Hedalen stavkirke har i forbindelse med nasjonens arv fra middelalderen, har vi dessuten en åpenbar forpliktelse til ikke bare å konservere og ta vare på, men også å vise fram og dele. Vi er i stand til selv å definere symbolene og gi dem det innhold og den betydning (større eller mindre) som vi mener de skal ha i dag, men det faktum at de er faktisk eksisterer, og binder oss sammen med historien på en så særpreget måte, gir oss en forpliktelse.

Madonnaens plassering og rolle i kirkerommet er kompleks; den berører både fortid, nåtid og fremtid, kunst, estetikk og scenografi. Tidligere restaureringer og arbeider ved kirken har i hovedsak hatt fokus på helt andre aspekt, som konservering og teknisk vedlikehold. De helhetlige estetiske og kunstneriske aspektene, innbefattet betydningen av kirkens og uterommets scenografi, har ikke vært viet tilsvarende oppmerksomhet, og må dessverre sies å ha blitt forsømt i betydelig grad.

Dette er et stort paradoks, for den gang kirken opprinnelig ble bygget, og kunsten og det øvrige inventaret skapt, var en forutseende nok til å hente inn den best mulige bygningsfaglige og kunstneriske ekspertise, utenfra. Kun det beste var godt nok. Og resultatet ble, som kjent, absolutt fremragende. Men med de mange endringene og omrokeringene som har vært gjort i kirkens livsløp, hvor disse hensynene ikke har vært tilstrekkelig ivaretatt, har en stor del av kirkens sterke, kunstneriske kraft gått tapt.

Etter min oppfatning er tiden nå moden for å planlegge et estetisk prosjekt ved kirken, støttet økonomisk av de nasjonale kulturmyndighetene, og gjennomført av landets fremste fagfolk på det kunstfaglige området, i samarbeid med den tekniske og antikvariske ekspertisen fra Riksantikvaren og Institutt for kulturminneforskning. Et gjennomtenkt, helhetlig og profesjonelt gjennomført estetisk løft vil gjøre Hedalen stavkirke slående vakker, og opplevelsen av den langt sterkere enn i dag. Det vil styrke dens betydning og øke dens tiltrekningskraft, ikke bare for vår egen tid, men også for de mange generasjonene som kommer etter oss.