Tilbake til hverdagen!

MAGNE RUUD 

Vi har snart tilbakelagt tre uker som vi med fordel gjerne skulle vært foruten. I nærmest all aktivitet har tankene vandret til ofrene for de umenneskelige handlingene som ett menneske var i stand til å gjennomføre. Hele Norge er liksom satt på vent, men ikke mer på vent enn at de tradisjonelle politiske partiene har fått en uforklarlig tilslutning som ikke kan skyldes annet enn et uttrykk for sympati. Aktørene og politikken er den samme, før og etter. Om den økte oppslutningen vil resultere i reell politisk deltakelse, så er det bra. Om den bare resulterer i en sympatibølge som partieliten kan ri på, så er det beklagelig. 

Å gi tilkjenne synspunkter som ikke er veid på gullvekt, blir oppfattet som støtende, og ikke politisk korrekte ytringer på nett og i aviser blir ansett for å være antidemokratiske. Jeg har vanskelig for å forstå annet enn at knebling av det frie ord bare vil gjøre vondt verre.

Dette vil virke som en trykkoker, og faren for ekstremisme vil bare tilta. Det blir en utfordring for de politiske myndighetene å gjennomføre sitt uttalte korstog mot ekstremismen, nemlig mer åpenhet og mer demokrati. Åpenbart er dette veien å gå, men jeg er redd for at kreftene som står for politisk overvåkning, blir en betydelig motstander. 

Overvåkning, angiveri og desavuering av det frie ord vil skape et samfunn vi fram til i dag, på demokratisk vis, har bekjempet. Slik sett tar jeg svært gjerne risikoen for liv og helse ved å leve i et åpent samfunn mot å være trell under et stasiregime. 

Valgkampen skal tas opp igjen om en ukes tid. Så spørs det om de tradisjonelle partiene har fått en allerede tilslutning som gjør at kampen slik sett kan avblåses. Lokalt bør ikke den nasjonale tragedien få innvirkning på oppslutningen om det enkelte nasjonale parti.

Eldreomsorg, oppvekst, livskvalitet i bygdene og lokal næringsutvikling er emner som må avklares lokalt, og ut fra lokale behov. Ut fra de svarene som kunne leses innledningsvis i valgkampen, var det stort sett runde formuleringer, uten politisk brodd og lokal gjenkjennelighet, og svarene var tilnærmet de samme uansett partitilhørighet. Repetisjon fra forrige valgkamp, på tross av at vi vet så alt for godt om valgprogram som ble behørig satt til side etter at valgurnene ble stengt. 

Det får meg til å tro at personen er viktigere enn partitilhørigheten. Det å finne kandidater som står for noe, er villig til å bringe sitt synspunkt til torgs, og ikke minst vedkommendes ryggrad og forutsigbarhet, er adskillig viktigere enn symbolet på jakkeslaget.