Preken på julaften
Fredrik og juleevangeliet

Pøh! Fredrik grein på nesa. Han hadde mest lyst til å bli sjuk og ikke være med på juleavslutningen i det hele tatt. At han skulle lese juleevangeliet, det kom til å bli bare tull. Det var ikke akkurat bibellesning klassekameratene hans pleide å tenke på når det kom noe fra hans munn.  

Han visste at det var hans tur. De hadde liksom hver sine ting den siste dagen før jul. Det gikk så å si helt automatisk. Sånn hadde de holdt på helt siden barneskolen, og når de beholdt samme læreren i ungdomsskolen, så ble det til at de fortsatte på samme måten. Men lese juleevangeliet i 10. klasse, det var jammen barnslig. Vi må holde på tradisjonene, sa læreren. 

Det blir du som skal lese juleevangeliet, sa Britt, du blir nok litt av en prest. Han hadde mest lyst til å denge henne.  

Fredrik plantet bagen under speilet i gangen, fant fram Donkeyboy på i-poden før han strakte seg ut så lang han var på sofaen. Bedre det enn å drive og kokelure over den juleavslutningen.

–

En bil tutet noe inni granskauen, og noen ropte og skrek. Fredrik fór opp og løp ut. I løpet av et øyeblikk forsto han hva som var hendt. En bil hadde fått sladd i svingen, hadde sklidd over i motsatt kjørebane og truffet et menneske bakfra. Fredrik stormet borttil. Dama i bilen var helt hysterisk. Men den som lå i snøen, – den dynejakka kjente han, det var Evas. Hun ynket seg. To sekunder sto alt stille. Men så visste Fredrik hva han hadde å gjøre. Dette hadde de terpet utallige ganger på førstehjelpskurset. Eva pustet. Fredrik rev et bilpledd ut av bilen og la over henne. Siden fulgte han de innarbeidede rutinene fra førstehjelpskurset, nærmest som en refleks.  

Det varte ikke lenge før ambulansen kom, noen hadde oppdaget ulykken samtidig som Fredrik, og hadde ringt. Det var blitt ganske folksomt etter hvert, men Fredrik enset dem ikke. Nesten som en selvfølge ble han med i ambulansen.  

Nå var det andre som overtok ansvaret, og Fredrik ble sittende og gruble.

Og så Eva, den stiligste av alle jentene i klassen. Han hadde tenkt seg helt andre kjøreturer sammen med henne enn denne. Men han hadde visst aldri før skjønt hvor viktig hun var for ham. Fredrik visste ikke ordet av det før han satt og ba, ba inni seg om at Gud måtte berge Eva. 

På sykehuset kom Eva raskt til behandling. Det så ikke så aldeles ille ut i følge legen. Men det ble nok julefeiring på sykehuset for Evas vedkommende.

Da legene var ferdige, fikk Fredrik lov å hilse på pasienten. Men bare en liten stund, smilte legen. 

- Takk for hjelpen, Fredrik.

- Ikke noe å takke for.

Det ble stille en stund.

- Skulle ikke du øve på juleevangeliet?

Fredrik gryntet.

- Kan jeg få lov å be deg om noe?

- Bare be meg, du.

- Vil du lese juleevangeliet for meg?

- Hva for noe? Her sånn? Og ikke kan jeg det utenat heller.

- Du kan lese i Bibelen min. Skolesekken havna inni skapet der.

- Har du bibel i sekken nå, går du for presten fremdeles, eller?

- Tullbukken. Men jeg ble glad i å ha den liggende der. Og i høst kjøpte jeg meg en ny en. Jeg liker å lese litt i den før jeg begynner på leksene. 

Fredrik så på henne. Makan! Det var nok ingen vei utenom. Han fant Bibelen. Godt han visste hvor juleevangeliet sto i hvert fall.

Så leste han. Om Augustus, Josef og Maria, og barnet, og gjeterne og englene. 

Takk skal du ha. Eva smilte gjennom bandasjene. Tøffingen.

– 

Det var et stort skår i kosen at Eva var borte fra klassen. Men de fikk jo gjennomføre juleavslutningen likevel.

De tradisjonelle programpostene ble avviklet i tur og orden, nesten litt vemodig, siste julen før klassen gikk i oppløsning.  

Fredrik skalv litt da hans tur kom, men ingen fór med fjas og tull, og da han var ferdig, var han glad for at han hadde fått gjøre akkurat det. Det var som han brakte klassen en hilsen fra Eva, men det var det bare han som visste. 

Fredrik kunne ikke huske at han hadde vært så trøtt noen kveld før. De siste dagene hadde tatt på. Han sovnet nesten før han hadde lagt hodet på puta.

– 

- Du Fredrik.

- Hva for noe?

- Du Fredrik, hvorfor må det en ulykke til før du innrømmer at du tror på meg?

- Var det du som sendte den ulykken?

- Nei, jeg sender ingen ulykker. Men jeg vil bestandig være hos dem jeg er glad i, også når de kommer ut for ulykker.

Hvorfor er du flau for å lese om at jeg kom til jord? Hvorfor er du flau for å vise at du tror på meg?

- Du skjønner vel at det er liksom ikke noe tøft. Ikke liker du fart og spenning, ikke ser du på fotballkamper, og du liker sikkert ikke Donkeyboy en gang. 

- Hvordan vet du det? Du har aldri spurt meg. Hvorfor snakker du så lite med meg? Jeg har gaver å gi deg hele livet. Hvorfor kommer du ikke og henter dem? Dere som tror på meg, hvis dere gjemmer dere for hverandre, da skjuler dere mine gaver for hverandre også. Og dere gjør det vanskelig for hverandre å vise at dere tror på meg.

– 

Fredrik våknet. Han så på klokka. Midt på natten. Så la han seg og foldet hendene.

Kjære Jesus. Tilgi meg at jeg skammer meg over deg. Takk at du er glad i meg likevel. La ikke meg gjøre det vanskelig for andre å tro på deg.

Takk for at Eva tror på deg. 

Det siste bare tenkte han, men Jesus hører vel tanker også. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.