Å være medmenneske – det er vanskelig!

ROLF GUNNAR OLSEN
Vi kommer stadig i situasjoner hvor vi må velge hva eller hvem som skal komme først i køen, og hva eller hvem som må vente.

Når det gjelder ting som jeg skal ha eller gjøre noe med, er det som regel lett å prioritere, men så snart det er mennesker involvert, kommer det også følelser inn i bildet. Da blir det straks vanskeligere.

De fleste av oss mennesker har et behov som gjør at det er vanskelig å la andre gå foran oss. Vi liker ikke å måtte vente, dersom det er noe vi ønsker å gjøre eller oppnå. Dersom vi blir plassert et stykke ned på prioriteringslista, får vi ofte følelsesreaksjoner som skuffelse eller sinne, eller lignende.

Jeg har en barndomsvenn som har en meget sjelden evne til å finne glede i en hver situasjon. Jeg husker fra oppveksten at vi som gutter var ivrige etter å hjelpe en nabo med hesten hans. Belønningen var som regel en ridetur på den flotte dølahesten.

Kameraten min var beskjeden, og sjøl om han hadde et sterkt ønske om å få ri, var han aldri sur om han ikke slapp til i køen av ivrige gutter. Han kom alltid med positive kommentarer til den som var heldig og fikk en tur på hesteryggen.

Til slutt spurte jeg han om ikke han ble lei seg når han måtte stille bak i køen. Han svarte da at han hadde en god opplevelse av å se på gleden hos oss og alle de rare ansiktsuttrykkene vi fikk når hesten fant på uventede ting. Vi var jo vennene hans, og han ville at vi skulle få gode opplevelser.

Når jeg nå som godt voksen tenker gjennom alle de gode stundene denne kameraten ga oss andre, med sin måte å være på, må jeg være takknemlig over at han ville være min venn. Han gledet seg med oss, og han gledet seg på egne vegne når han var heldig. Men jeg kan ikke huske at han viste oss skuffelse over at han ikke kom først.

I vår stressede tid , hvor det å vinne eller være først og best ofte er det viktigste for mange mennesker, kan vi kanskje stoppe opp og lure på følgende:

HVA ER VIKTIGST OG VARER LENGST - EGEN SUKSESS ELLER GODE VENNER?