Om å strekke strikken

LINE WERMUNDSEN MORK

For et par uker leste jeg med glede Ellens ord om å se og bli sett, om hvor viktig respons fra omverdenen er for oss. Så sant så sant, uten respons og samspillet med andre går de fleste av oss til grunne.  Jeg har gjort meg noen tanker om en annen side ved livet: Følelsen av mestring.

”Mestringens rus” sier vi, en god rus uten kjente negative bivirkninger.  Den kommer innenfra – og så godt den gjør! Tenk etter et øyeblikk, alle har vi noen slike berusende minner.

Det handler slett ikke om å være mester, og definitivt ikke om å være bedre enn andre. Målestokken er oss selv, egne evner og egen innsats. 

Jeg har aldri vært noen fjellklatrer, men jeg er sikker på at det er denne gleden, ja rusen, ved å nå topp-punktet som er den store drivkraften.

Utsikten kan være flott, men det er bare en ekstra bonus.  På en tur utenom allfarvei i Nordmarka i høst kjente jeg på dette. Målet var en topp som verken er høyest eller har spesielt god utsikt. Tvert om ligger Kjerkeberget, Oslos høyeste punkt, like ved og der står endatil et branntårn som sikrer vid utsikt. Men mitt mål (Revshammaren) har en særegen profil, det går ingen stier dit, og både orienteringsevne og fysiske krefter blir utfordret. Det er rett og slett gode muligheter for ikke å finne fram – og desto større var gleden ved å komme opp. Andpusten, svett og lykkelig. (På veien opp hadde jeg forresten gleden av utsikt til Hedalsfjella med den første snøkrona  - en stor glede i seg selv).

Uten å påberope meg den erfaringen, er jeg sikker på at mange har følt en mestringens rus når et krevende musikkstykke endelig sitter som det skal - eller når korets mange stemmer lyder akkurat så samstemmig som det skal.  For eksempel mener jeg bestemt å ha sett en glede hos utøvere og dirigent under løypelagskonserten som ikke er oss tilhørere forunt – en ektefølt og berettiget mestringsglede.

Skoleprøver og eksamener er en kjent erfaring de fleste. De aller fleste av disse er bare et stavtak på veien videre og er fort glemt, om resultatet er aldri så godt. Men noen ganger klaffer alt, vi overgår oss selv. Ikke fordi vi har flaks, men fordi vi etter iherdig øving og lesing MESTRER det som først framsto som så vanskelig.

Tenk så fattig den er som ikke blir satt på prøve, som ikke blir stilt overfor nye utfordringer, som ikke tør å strekke strikken litt lengre. Vel å merke ikke alltid og i alle situasjoner, men nå potensialet er der. 

Ved inngangen til året snakket statsministeren blant annet om å sette seg djerve mål. La oss gjøre det, la oss vise mot og dristighet og sette oss noen mål som vi må strekke oss etter.   Noen topper vi skal klatre opp på for å kose oss i mestringens rus der oppe. Det advares mot avhengighet.