– På ’an igjen

ELDOR BRÅTHEN

– Nå er det på ’an igjen, synger Jan Eggum. Nytt år, nye utfordringer og nye muligheter.  

Jeg hører til den gruppe mennesker som skriver dagbok ca. fire dager hvert år, de fire første. Heldigvis er Maria langt mer systematisk og utholdende enn det jeg er. Dermed går det an å spørre de gangene jeg trenger å vite når dette eller hint skjedde.  

Hadde jeg vært like flink som Osvald er, hadde jeg nå lagt inn ei lita lydfil med Eggum–opptak og skrevet ”klikk her”. Osvald og mange andre, spesielt litt yngre folk, får til mye som ligger langt utenfor mitt ferdighetsområde.

Du kan si akkurat hva du vil. Min påstand er at verden går framover. Vi som lever i dag, har det bedre enn folk noen gang har hatt det, og vi kan mer enn folk noen gang har kunnet.

Og det som enda bedre er: Våre etterkommere vil overgå oss, på samme måte som alle tidligere generasjoner, fra steinalderen til dags dato, har overgått sine forfedre og formødre. 

Det finnes en del uttrykk jeg liker, og en del andre som jeg misliker, eller er uenig i. Til sistnevnte kategori hører uttrykket ”de gode, gamle dager”. ”Gamle dager” var slett ikke bedre enn de nåværende, og få ting irriterer meg mer enn elendighetsbeskrivelse av det samfunnet og den tida vi nå lever i.  

Jeg slenger på et ”mislikeruttrykk” til. Uttrykket er: ”Fordi du fortjener det.” Slagordet er antakelig skapt i et reklamebyrå i den hensikt å få oss til å kjøpe og forbruke mer. Sånn sett kan det godt hende det var vellykket

Jeg må innom en kronikk til. Like før jul skrev Signe Elisabeth Kvåle, soknepresten vår, en kronikk i avisa Valdres.  – Å få som fortent – tek du sjansen? – Kanskje eg skal vere glad eg slepp å få som fortent, skrev Signe. For min egen del må jeg nok si det samme. 

Har noen, for eksempel politikere, fortalt deg at du lever i et av verdens rikeste land, kanskje det aller rikeste? Det er sant. –

Har noen, muligens de samme politikerne, fortalt deg at ”du fortjener det”.  Vi som lever her og nå, i vårt vesle, rike hjørne av verden der vi tilfeldigvis kan smøre økonomien med en ikke–fornybar ressurs som kalles olje, bør kunne unne oss å bruke en god del mer på oss selv, uten å tenke altfor mye på folk andre steder på kloden og på kommende generasjoner?  Det er løgn!  

En av tidstyvene som har kommet inn i mitt liv det siste året, heter ”Facebook”. Merkelig nok gidder en god del av de folka jeg har møtt, stort sett i skolesammenheng, å være fjesbokvenn med en gammel, pensjonert lærer. Det er interessant å følge med på hva unge folk driver på med: Utdannelse, jobb, familie, barn, fritidssysler osv.

Bedriver vi ressurssløseri når vi ikke makter å gi flere av ungdommene våre muligheter her i vårt nærmiljø? Eller kan man også se det slik at ressursene, nettopp pga. utflytting, blir brukt på annen og bedre måte?

Vi som lever her, og ikke minst vi som er i ferd med å bli gamle, kan nok trenge at flere velger bosted og arbeidssted her hvor vi har tenkt å leve resten av livet vårt. På facebookprofilen min har jeg tillatt meg å sitere følgende utsagn: – Vi arvet ikke Jorda av våre foreldre. Vi låner den av våre barn. 

 – Når en skal stimulere en bosetting, må en stimulere den delen av befolkningen som har skole– og barnehagebarn, mener nå jeg. … – hvis en bare stimulerer de gamles behov, så blir jo de unge borte, og vips så er det heller ingen som blir gamle. Slik skrev Rønnaug Sørlie i kommentaren. : ”Bygdas kamp” i april måned.

– Skole, omsorg og vedlikehold, i denne rekkefølge, sier ordfører Kåre Helland i sine nyttårsbetraktninger. Og når vi nå er inne på denne ordførerepistelen. Ordføreren omtaler  kommunens ansatte som en ressurs og gir fortjent ros. Andre synes å betrakte ansatte som en budsjettbelastning og ingenting annet. Budsjettbalansen skal forbedres ved å si opp folk, samtidig som man gjerne vil opprettholde, eller helst forbedre, det kommunale tjeneste– og velferdstilbud.  

Etter det jeg nå har skrevet, behøver jeg vel nesten ikke å si at jeg er ganske så enig med Helland og Sørlie i deres prioriteringer. Utfordringen ligger selvsagt i det faktum at omsorgsbehovet er der og krever penger samtidig som man helst skulle investere mer i framtidsretta tiltak. I denne situasjonen kan det virke litt underlig at man er såpass tilbakeholdne med å innføre tiltak som kan gi kommunen økte inntekter.   

– Det e’ så my’ vondt atte, sa en tidligere rektor ved Begnadalen skole. Av hensyn til de som ikke kjente Asbjørn, får vi legge til at han helst sa dette i ei spøkefull tone.

Da jeg begynte på denne kronikken, hadde jeg en idé om å hente fram positive overskrifter fra Hedalen.no i 2010. Jeg fant fort ut at det ville sprenge kronikkramma, om jeg i tillegg skulle tilfredsstille min egen lyst til å ”prate” litt. Har du lyst, kan du bla litt selv i stedet. Han som redigerer Hedalen.no, er heldigvis også utholdende og systematisk Du finner oversikten over tidligere oppslag litt nede på venstre side.  

Fortsatt Godt Nytt År!