Morslykke, en befriende følelse!

BODIL ØYHUS PIHL

Tirsdag i uke 2 bekjentgjorde Dagbladet en britisk undersøkelse som slo fast at to av tre kvinner har milde til moderate mentale lidelser. Lidelser som førte med seg frafall av minst 13 % i jobben, minst 44 % hadde hatt fravær grunnet problemene, og mer enn 25 % hadde vært borte fra jobb siste uken.

Radio samme dag intervjuet en norsk psykolog som mente forholdene sannsynligvis var samme blant norske kvinner. Det ble begrunnet med at dagens kvinner har mange roller å fylle, og ofte en opplevelse av mye hverdagsansvar.

Intervjuet ble hørt etter en mer slitsom og lengre arbeidsdag enn normalt, og jeg tenkte; - mon tro om jeg får forvarsel før jeg blir én blant de ”to av tre”? Hodet tenker ofte fortere enn vettet, så jeg konkluderte med følgende; jeg har mange nok roller, men forsøker å la være å fylle alle til randen samtidig. Jeg prøver bevisst å legge mest i roller hvor opplevelsen av lykke er størst å finne. Dette ble bakgrunn for min, alltid lange, kommentar.

Ikke ante jeg hvor mye lykke, frustrasjon, glede, trass, tålmodighet, hodebry og takknemlighet som fulgte med en familieforøkelse. Og jeg forstod ikke, før jeg opplevde det, at samtlige følelser ville bli forsterket ved familieforøkelse nummer to.

”Du forsto vel ikke hvor mye arbeid det var med barn?” spurte bestemor meg en gang. Svaret var og er enkelt; ”Nei, langt ifra! Men jeg ville ikke vært det foruten! Det er så mye annet enn arbeid, selv om man aldri har fri”

De første dagene som nybakt mor var jeg slått ut av at babyen var med meg alle 24 timene i døgnet, ikke ett eneste minutt hvor jeg kunne føle meg helt fri. Logisk tekning bekrefter dette, og jeg trodde jeg var det bevisst, men tydelig ikke bevisst nok! Til tross for en oppofrende nybakt far, som ville gjøre alt godt for sin nye familie, ble følelsen av å være en viktig morsrollefigur vanskelig å slippe. Gjennomgått svangerskap, brystspreng, morsmelk og barselpermisjon bygde oppunder det.

Plutselig ble resten av verden satt på vent. Den nye familien var som i en liten boble, sett fra mors side. Døgnrytmen ble totalt snudd på hodet, maten kom sjelden på bordet til rett tid. Det var vanskelig å ordne seg klar til å reise, om det så var til helsestasjon kl. 12. Dagene forsvant i soving, amming, bleieskift. Ett og annet visittbesøk. Amming og soving. Det minste lille smil, kaving med armer og bein, eller en liten latter, skapte den mest fargerike morslykke. Gråtetokter, brystspreng og ubegrunnet feber, ga en ubeskrivelig frustrasjon og ensomhetsfølelse. Dusjen ble håndtert mens den lille var innen synlig og hørbar rekkevidde; ”tenk om noe skjer?”

Ettersom månedene gikk, ble babyen mer ett småbarn. Våkent, aktiv og eventyrlysten. Babysvømming, venninnebesøk, handleturer… Alt var så enkelt med kun ett barn.

Daglige turer ut hvor vår og den nære naturen var målet. Aldri har jeg før eller siden kjent våren på en slik måte. Tror jeg enda kan fremkalle luktminner av frisk vår, lyden av sildrende bekker og fuglekvitter. Glede over den første hestehov, små grønne strå som presser seg opp, og snøen som sakte minker på skyggesidene, som om det aldri tar slutt.

Aldri kan jeg huske å ha sett så mange sommerfugler som denne våren og sommeren. Jeg liker å tro at det har ingen ting med naturen i seg selv, men rett og slett fordi jeg hadde tid, mulighet, frihet og ro til å glede meg over inntrykkene.

Brått var månedene gått, og vår lille sjarmør ble sendt i barnehagen, rent for tidlig, mente flere av mine pasienter. For få dager i uken, mente enkelte andre småbarnsmødre. Det er så rikelig av gode råd på veien, langt ifra alle råd kan, bør, eller skal følges… Det var gruelig med arbeid igjen, men det kjentes som en lek. Den lille ”barselboblen” sprakk; det var en verden som ventet. Over all forventing gikk livet med kombinasjon barn, arbeid og familie. Faktisk ble arbeid vekk fra hjemmet en ”friplass” hvor ny energi og giv for familien kunne skapes.

Tiden raser av sted. De første ord, situasjoner filmes. De første skritt gås, og bilder tas. Ettårsdag, jul, nytt hus, nytt hjem, giftemål, og svanger igjen. Toårsdag, jul. Ny baby i hus, -og Vips! Familien havner i en noe usynkron barselboble. Verden settes på vent for mor og den lille, barnehageverden og arbeid drar til seg storebror og far. Rutiner er lettere å danne, har kjent det før. Maten kommer på bordet, og til og med gulvet rekker å bli vasket noe oftere enn før. Denne babyen må tåle å vente på trøst, han må vente til mor er helt ferdig i dusjen, selv om han skriker.

Storebror får viktige oppgaver med å finne frem gulpekluter og bleier. Sommeren nytes i aktive langdrag. Tiden med andre barselkvinner skaper gode minner. Kontakten med verden går i sakte fart ei stakket stund, og tross dette konkluderes det med at vi rekker ikke det vi hadde tenkt.
Permisjonstida gikk raskere enn forventet. Arbeid og barnehagehverdager er igjen ett faktum. Familien er inne i en rytme; vekkes om morgenene, krangle til morgenvask, leke seg gjennom påkledning, mase seg ut døra, og satse på at det blir ro og hygge rundt barnehagens frokostbord. Ett stikk av dårlig samvittighet for å etterlate de dyrebareste i barnehagen, uten selv å ha sett dagens viktigste måltid på plass. Etter arbeid gjennomføres tilnærmede daglige rutiner, i et organisert kaos.

-Og midt i det hele, tross søvnmangel, mange roller, hybelkaniner og klesvask, så er en følelse, sammensatt av all verdens følelser; Morslykke! Denne befriende følelsen over å kunne få være til for sine barn.
Håper den for alltid vil kunne stå sterk, som en befriende, dog forpliktende, rolle!