Hvorfor Hedalen?

JOHN EGIL RØ

Det kan være mange grunner til at folk har et forhold til bygda Hedalen og ønsker å bo eller å ha sin hytte i dette området.

Noen vektlegger en trivelig bygd og kort avstand til det sentrale Østlandet, fint terreng sti- og løypenett både for skigåing og vandringer, Vassfaret med sine Fønhus-historier om slagbjørnen Rugg, hyggelige bygdefolk, dyktige håndverkere og andre mer tilfeldige grunner.

For meg handler det om, en i mitt liv, historisk tilfeldighet, og en tilfeldighet som jeg har lært å sette pris på. Gjennom et byggefirma i Oslo, Einar Knutsen og sønner A/S som sto for rehabiliteringen av vårt hus på Blindern og valdriser som pendlet for å arbeide i firmaet, samt et brukket lårben til Halvard under arbeidet, fikk vår familie kontakt med hedølinger og ble invitert for å oppleve Hedalen vinteren 1966. Etter dette ble det mange flere besøk.

Hedalen ble det stedet der jeg møtte den norske fjellbonde og jordbrukssamfunnet. Her fikk jeg lærdommer og innsikter for livet. Samtidig ble jeg observatør til endringer i norsk jordbruk og Bygde-Norge, fra blandingsbruket med fiske (rakafisk etter fiske i Nevlingen), jordbruk og pendling til Oslo til mekaniseringen av jordbruket og overgang til handel-, omsorgs- og servicenæringen sør i Valdres.

Jeg var i flere somre på slutten av 1960 tallet og begynnelsen av 1970-tallet slåttekar og onnedreng på gården Gunderhuset sør i bygda. Her lærte jeg om både hest og ku, traktor og ljå, ståltråd og staur, hersjing og låvebru. Dette var praktiske hverdagslig innhold i fjellbondens liv den tiden, men nye oppdagelser for en oslogutt i tenårene.

For all fremtid lærte jeg at det å føre en hest ut av stallen gjør en ved å gå foran den, ikke ved siden. Gjør du ikke det, erfarer du fort at du blir klemt av dyret i døråpningen. Hesteleting i Vidalen hørte også med når behovet for hesten på gården meldte seg i slåtten. «Blakken» ble funnet til sist. Hestens frie villmarksliv ble da byttet ut med seletøy.

Etter hvert ble hesten erstattet av hestekrefter. Traktoren, den grå Massey Ferguson, (riktignok en bensinvariant) overtok selv om det i de bratteste bakker var uforsvarlig å kjøre uten veltebøyle. Traktoren bidro til lettelser i det fysiske arbeidet, men veien opp den bratte skråningen måtte legges om flere ganger for at den og redskap skulle komme frem. Mine aller første erfaring med gasshendelen på rattet og clutchens funksjoner, ble høstet. «Bruk clutchens så lite som mulig», sa Arne. «Du kjører tryggere i gir enn i fri».

Arne var en av de «Gutta på skauen» som jeg lærte om på skolen, men var ikke en som skrøt av sin innsats for fedrelandet. Diplomet med takk for innsatsen ved flyslipp i Hedalsfjella hang imidlertid på soverommet. Jeg ante at det var historier her som jeg nå gjerne skulle fått høre mer om.

På den tiden lærte Arne meg å bære staur, samtidig som statsminister og bonde Per Borten hadde problemer med det samme i regjeringen. For å få vekk kvaen i halsen etterpå, var Zalo et meget godt vaskemiddel.

«Nyco-fruktsalt» i kaldt vann har for meg etterpå vært den optimale tørstedrikk etter fysisk hardt arbeid. Hersjing og det å sette opp en «hes» som han kalte det, var en utfordring med staur, spett og ståltråd. «Hesen» måtte stå rett. Ståltråen måtte vris på en bestemt måte over staurene, hvis ikke, gikk det galt når tråden ble belastet.

Det var også forskjell på ståltråd. Først ble den gjerne benyttet til strøminngjerdingen for kuene. For annengangsbruk på herjene ble den rullet rundt en passende plankebit. Skjøtet ståltråd var ubehagelig, fordi en så lett skar seg opp i hendene med den.

Myten sier at barndommens somre alltid hadde godt vær. Ikke slik alltid når en skulle drive med slått. Jeg husker at regnvær var en kjedelig foreteelse. Regn i høyet ga betydelig merarbeid. Våte hersjer var deprimerende selv om solen tok godt også på rått høy. Skotøyet ble derfor viktig. Det var sterke lærsko som gjaldt, bygutten med joggesko forsto at de alt for lett ble gjennomvåte. Slagstøvler av typen "Viking Slagbjørn" var dessuten for tunge å arbeide med.

Desto større var gleden da sterk sol og sval vind førte til at gresset kunne lufttørres på bakken samme dagen det var slått. Med en rive kunne en midt på dagen vende gresset, og med høysvansen samle sammen foret for å kjøre det på låven, til litt ekstra tørk på låvebrua. Låvebrua var også en kjøreteknisk utfordring idet der selvsagt måtte en rygge inn. Det gjaldt da å beregne nøyaktig og ikke være for dumdristig.

Gamlefar Andreas viste en ung gutt ljåens uovertreffelighet særlig for etterslått og i steinete områder der slåmaskinen ikke nådde frem. Alt gress skulle brukes. Det å sveive på slipesteinen for å skjerpe ljåen, var et arbeid for slåttekaren, jevnt og rolig i lang tid skulle den sveives. Deretter ble det skarpe redskapet hengt på plass på stabburslaften. På jordet var brynet fast følgesvenn, spyttet overtok for vannet ved slipesteinen. Den store stenuren nederst på jordet forsto jeg at han med håndkraft og spett hadde laget, gjennom års arbeid på åkeren.

Husmoren Ingers allsidige hushold imponerte, med melkeseparatoren i spisskammerset og veldig gode spekeskinker på stabburet. For meg fantes det ikke noe bedre enn hvit saus, poteter og røkt spekeskinke. Hun var en mester i å sette god mat kom på bordet i en fart, frokost, middag og kvelds, samt måltidet «duggul», gjerne havregrøt, som kom på bordet ved 11 tiden etter at formiddagsøkten av kommet godt i gang. For en sart osloguttemage var nok melk direkte fra kua i sterkeste laget, med noe mageknip som resultat. Inger likte nok ikke at jeg de siste somrene heller foretrakk vann. Likeledes så jeg hvordan hun tok ansvaret for besøkende, enten de kom fra bygda på besøk en ettermiddag eller de var byfolk som la seg inn for sommerferie på landet noen uker.

På den tiden hadde foreningen «gammaldassens venner» sin glanstid i Reiseradioen om sommeren. Stoltheten over å få lagt inn wc og dusj og slik få avløse dassen ved siden av låven, minnes jeg. Radioen var mediet for de store verdenshendelser. Menneskets første skritt på månen sovnet jeg fra på kammerset etter en lang dag ved hersjene, mens radioen rapporterte fra denne hendelsen. Etter hvert kom også TV, men en stund etter.

I bondens arbeid er allsidighet og det å være en liten porsjon tusenkunstner nødvendig. En kan ikke budsende elektriker, rørlegger, maler, snekker og mekaniker for det minste problem. De er til for å løses der og da. Redskap har en i skjulet, men samtidig også ulike depot, med en spade, øks, rive og høygaffel, på strategiske steder. Det var tungt å gå hele veien opp til redskapsboden når en var nederst på jordet selv om en fikk trening i å gå "beinste". Allsidigheten ga ferdigheter på mange felt, og ferdigheter som gjerne ble delt med den oppvoksende slekt. I ledige stunder skulle og kunne en kløyve ved i skålen, tok en noen kubber hver gang en gikk forbi, ble det fort en stor haug ut av det.

Evnen til å traktere hammer og spiker, grovsnekre, lage forskaling og montere bandjern var ferdigheter som ble villig lært bort. Dersom noen undrer seg over hvorfor muren på oppkjørselen til låvebrua på Øvre Gunderhuset, mot sør, ikke er i lodd, så er et uttrykk for at ansvaret for at bandjernene ikke burde vært gitt til bygutten som skulle være både lærling og håndtlanger. Bandjernspiker var ikke lette å få igjennom bandjernet. Da sementen ble helt fra trillebårer ned i forskalingen, holdt dessverre ikke forskalingen seg på plass, og jeg likte dårlig resultatet, som mine grunnarbeiderferdigheter hadde bidratt til. Muren står der den dag i dag som et lite symbol.

Aviser var en viktig del av informasjonsflyten. Avisene Valdres fra Fagernes og Samhold/Velgeren fra Gjøvik ble grundig lest, det hørte med, til noen gode minutter på sofaen før kveldsrunden etter middag. Her kunne en få siste nytt om Jørn Hilme-stemnet på Fagernes og at en "Middel of ther road"-konsert var blitt ødelagt av at noen ungdommer hadde vært litt for ivrige. Dessuten inneholdt de reklame annonser for kjøp og salg og kunngjøringer om ulike aktiviteter. Disse lokalavisene var en kanal for informasjon og kultur før TV-en var allemannseie og det å være på nett ble oppfunnet.

Jeg kunne også oppleve stoltheten som var tilstede for stavkirken i bygda, og den var en annen enn den da litt mer berømte Heddal stavkirke i Telemark. Bygdas, Hedalen stavkirke, var fra 1100-tallet, med en rekke dramatiske sagn og fortellinger knyttet til seg. Det var likevel ikke så ofte det var gudstjenester der om sommeren, men gravstedene skulle holdes i hevd. Varme sommerkvelder ble brukt til slikt etter at det ordinære arbeidet var avsluttet. Ulike stølsstevner var mer opplegget for religiøs oppbyggelse i sommertiden. Jeg var med på flere slike, fluktstoler, kaffe og kaker var medbragt. Ellers erfarte jeg også miljøet rundt bedehuset sør i bygda, opprinnelig etablert for Evangelisk Orientmisjons arbeid i Japan. Kjøpmann Kvarme, med malt beskjed på uthusveggen, "Man sprecht Deutch", viste også at han kunne traktere gitaren og spilte opp med sitt pinsevenninspirerte gitarspill.

Fjellet og fjellturer hadde en dragning på folk, byfolk som bygdefolk, enten det nå var Ørneflag, Bogen, eller turer opp Hansespranget til Storaustjern. Var en heldig, kunne en av kjennere bli vist de viktige multestedene i august. Ulempen var hjemvandringen med tunge sekker, støle rygger og vonde knær.

Caltexstasjonen og «Samlaget» var viktige møtesteder. En tur til butikken hørte med for å gjøre et ærende. De var i tillegg til de mange andre kolonialhandlerne oppetter bygda, Kvarme, Grøv, Flaten og sikkert flere enn jeg nå husker. Bensinstasjonen med Mekkel og Samvirkelaget, de hadde nødvendighetsartikler for det aller meste, service på bilen, klær i butikken i tillegg til fødevarer og bygningsartikler i kjelleren, en tradisjon som er videreført i dag. Posthuset noen hundre meter lengre nord, måtte også besøkes for å sende prospektkorthilsen til mor og far og venner. For bygutten måtte fortelle at han trivdes på landet.

All denne livserfaringen, og mer voksen bearbeiding av observasjonene, ga et livsvarig forhold til denne dalen i Valdres. Derfor er det og vil være Hedalen for meg.