Lørdagskveld ved Govatnet

Jeg har hatt det så trivelig i dag. Gått og rusla på bergflåer og blant fjellbjørk og bare hatt det godt. Her og der har kvite molteblomster smilt mot meg. Vil de på seinsommeren ha blitt til gule saftfulle bær, tru? Tja, det veit ingen. Det er så mange ting som skal klaffe… Så er det ekstra gromt når det skjer!

Inniblant rusleturene har jeg jaga vinteren ut av hytta. Sengetøy og tepper har blitt hengt ut og frisk fjellvind har lufta ut det innestengte. Daue fluer som aldri fikk oppleve sommeren, og anna styggedom har fått frisk skyss ut av mine brutale hender. Oske i ovn og peis, -husj, ut med alt som minner om vinterkulde!

Så sitter jeg her og gleder meg over det jeg har fått gjort i dag. Men aller mest gleder jeg meg over det jeg ser og hører.

Govatnet glitrer blått i kveldssola, med gråaktige gårer der et vindpust får tak. Høgdefjell står i skarp silhuett mot himmelen. Jeg ser en grå strek borti fjellet etter stigen som går til varden. Den som jeg elsker å gå. Der er den ene idyllen etter den andre og lys og luft milevidt på alle kanter. Og der ligger det jeg kaller Tenkeberget mitt. I alle år har jeg tatt meg ei pause der og tenkt mer eller store tanker, - mest små forresten. Det er noe magisk ved dette berget ved den vesle putten. For meg i alle fall.. det er et sted med sjel, på en måte.

Og så er det dyregrava like ved stien litt lenger inn. Den setter fantasien i sving. Hva kunne ikke den ha å fortelle ? Hvordan så han ut den hedølen som for mange hundre år siden grov ut den? Og fikk han noe fangst, så kjerring og unger fikk spise seg mette? Å, det er så mye å lure på…
Og har heiloen begynt med sine lange vemodsfulle pip i søkket like for varden, tru? Eller ligger den musestille på reiret ennå?
Jeg må nok snart gå og se etter.

Mot nord ligger Skrikkarvøllen og Høvreslia i blå dis. Det blinker i ett eller annet, et vindu kanskje. En gang var dette svære seterlag med kyrraut og kløvhester. Nå er det utallige hytter der bølingen gikk, hytter med parabol og firhjulstrekker ved porten, der det før klang i hestesko og knirka i tunge kløver. Jo, tidene forandres…

I eventyrene står det så ofte om sju prestegjeld. Her på toppen min ved Govatnet, mener jeg at jeg kan se enda flere, i to forskjellige fylker.
En gauk ved Øvre Govatnet galer ivrig og intenst. Den får svar fra en kollega i Skjenfjell, like ivrig den. Hva ko-koer de om, tru?

Så sitter jeg her da. Aleine, - det er så. Men det gjør ingenting, for jeg er i paradis likevel. Denne vesle flekken høgt til værs av Mor Norge som er min, og som jeg så ofte tenker på om vinteren og som jeg føler et slikt sug etter på kvelder som dette.

Klokka har passert ti og sola er der fortsatt. I fritt heng over Høvreslia nå. Nedi Vassfaret har det lagt seg et blått slør av skumring. Så siger sola ned bak horisonten, sakte, nesten motvillig. Men den legger igjen noe av fargene sine- det flyter tynne skyer med gylne kanter der nord over Bagnsfjella og det legger seg et raudskjær etter åskammene.

Ko-ko sier gauken i Skjenfjell i det jeg tar kaffekoppen og rusler inn i hytta igjen. Men det blir nok ingen søvn ennå. For det er lys juninatt og en kan da ikke sløse bort den! Jeg kommer nok å sitte ved vinduet lenge og bare se og nyte. Og prise meg lykkelig for at jeg fortsatt får lov å leve i alt dette…

Hvor lenge, veit ingen, men slik er det med oss alle. Det skal vi tenke ikke på, men nyte mens vi kan…
I morgen tidlig er jeg nesten sikker på at jeg kommer til å vakne av en skøyer som heter Cuculus Canorus, på fint.
Ko- ko! roper gauken i Skjenfjell!!