Om å åpne kanalene inn i en samtid

TURID BARTH PETTERSEN

Når jeg vandrer rundt i Hedalsfjella, tenker jeg av og til at vi mennesker kunne klart oss uten ord. Det å si noe kjennes overflødig når en går der og suger inn alle inntrykkene – vinden mot huden, vannet som sildrer, lyset og landskapet som skifter med årstidene, dyrelivet og alt som vokser og gror.

Men så vet jeg også at det som gjør oss til mennesker, er evnen til å tenke og reflektere og uttrykke vår livsforståelse gjennom ordene vi deler med hverandre. Vi opplever ting, og forteller hverandre historier. Går jeg på stier som Mikkjel Fønhus har beskrevet, tenker jeg kanskje nettopp på en av hans fortellinger. Møter jeg et menneske jeg kjenner, blir jeg minnet om noe den personen har fortalt meg. Slik kan vi kjenne oss som en del av et stort fellesskap og hjelpe hverandre til å forstå noe av hva det vil si å være menneske.

Til alle tider har mennesker fortalt historier. Våre egne historier blir skapt fra vi er helt små. Vi hører og opplever ting, og vi går inn i den virkeligheten som konstituerer våre egne liv. Min personlige historie kan jeg fortelle til andre. Da viser jeg hvem jeg selv er, og de lærer meg å kjenne.

Samtidig bruker vi mennesker historiefortellingen til å forklare og ordne tilværelsen. De store spørsmålene i livet kan vi kanskje bare komme på sporet av gjennom en fortelling. Fortellingen hjelper oss til å få sagt det som egentlig ikke lar seg si! Det er derfor litteraturen kan være sann selv om den er diktning. Det komplekse, det mangetydige og sammensatte, det vi ikke kan forstå – dette kan vi nærme oss gjennom en fortelling som gjennom dybde og flere lag kan romme en stor sannhet – og samtidig være enkel på overflaten.

Når vi skaper våre livshistorier, gjør vi det aldri alene. Vi lever i samfunn med andre, og det ligger mange historier der fra før, historier vi går inn og blir en del av. Det er de fortellingene som er blitt skapt og gjenfortalt før oss av andre mennesker og i den kulturen vi lever i. Så forteller vi videre med utgangspunkt i eget liv og blir medfortellere ved å sette våre liv inn i en sammenheng. Tenkt på hvor viktig det er for oss, alt vi hørt og har lest, alt vi er blitt fortalt opp gjennom årene! Fortellingene hjelper oss til og forstå hvem vi er og hva som er viktig i våre liv.

I vår kultur har Bibelen en unik plass som en samling av ulike fortellinger. Enten vi er aktive kirkegjengere eller ikke, er vi preget av Bibelens fortellinger fordi de er så grunnleggende i vårt samfunn. Bibelteksten er levende i språket vårt gjennom bilder, symboler og mange stående uttrykk, som er kulturelt felleseie i vår sammenheng. Det finnes mange eksempler. Ta for eksempel uttrykket ”Saraptas krukke”, som vi bruker om et forråd som aldri tar slutt. Uttrykket stammer fra fortellingen om profeten Elia i Det gamle testamentet, og viser til hvordan profeten under en tørkeperiode fikk den maten han trengte for å overleve fra en krukke som aldri ble tom. En annen profethistorie er opphavet til uttrykket” døden i gryta” om noe som smaker vondt. En av profeten Elisjas disipler hadde laget mat av en giftig plante, og de som smaker på den, roper: Det er død i gryta, gudsmann! Fra bibelteksten har uttrykkene funnet veien inn i dagligtalen. Det finnes utallige eksempler på dette.

Mye av litteraturen blir umulig å forstå hvis en ikke kjenner bibelteksten, og mange nålevende forfattere snakker om hvor viktig bibelteksten har vært for dem når de skrev bøkene sine. Også en forfatter som André Bjerke var opptatt av dette, og skildret hvordan Bibelens personer og fortellinger har en naturlig plass i ethvert barns forestillingsverden og derfor må formidles til stadig nye generasjoner.

I en årrekke nå har jeg vært så heldig å få være med på en ny bibeloversettelse som blir utgitt høsten 2011. Det kommer mange endringer som gjør bibelteksten annerledes enn folk er vant til. At Bibelen fortsatt har en viktig plass i vår kultur, har vi merket på all interessen folk har vist for dette arbeidet. Noen av Norges beste skjønnlitterære forfattere har deltatt. Avisene skriver om den nye oversettelsen, og det lages seminarer og arrangementer over hele landet. Bibelen er en av de viktigste bøkene i vår kulturkrets. Som kulturuttrykk tilhører den alle. Samtidig er den en personlig bok for den troende.

Hvordan blir den nye teksten? På den ene side blir den lettere å forstå. Mange gammelmodige ord og uttrykk er erstattet av et nytt og friskere språk. Samtidig er mange av de tradisjonelle bibelske bildene beholdt eller gjeninnført. Det gjør språket rikere og mer poetisk. Men noen vil savne ting de er vant til. Fadervår er endret. Nå sier vi ikke Fader Vår du som er i himmelen, men Vår Far i himmelen. Englene synger ikke for gjeterne på marken om ”mennesker som har Guds velbehag”, men om ”mennesker Gud har glede i”. En fin tanke, synes jeg, at Gud gleder seg over menneskene. Herberget er forsvunnet fra juleevangeliet. Da blir vel også vertshusholderen borte fra julespillene! Det er en utfordring til å tenke nytt!

Mange vil sikkert spørre: Hvorfor en ny oversettelse nå? Hva er i veien med den vi har? Spørsmålene får styrke når diskusjonen dreier seg om tekster alle kan og har et forhold til, som juleevangeliet og Fadervår.

Det kan finnes gode argumenter for å bevare bibelteksten mest mulig uforandret, slik at de kulturelle referansene ikke skal gå tapt. Med et respektfylt forhold til bibelteksten vil mange også reagere på ulike forsøk på å modernisere den. Teksten skal fortsette å være høytidelig og hellig, ikke alminnelig og hverdagslig! Derfor skal den heller ikke endres i utide.

Men bibelfortellingene er altså også din og min historie. Vår forståelse og opplevelse av det hellige er uunngåelig knyttet til den tiden vi lever i, de forestillingene vi har og det språket vi benytter oss av for å formulere våre erfaringer og tolke våre liv. Da klarer vi oss ikke uten ordene, da er ikke luft og lys og naturoppleveleser nok for oss som mennesker i nåtiden! Vi har ingen adgang til verden og virkeligheten uten gjennom språket. For at virkeligheten skal finnes for oss, må vi sette ord på den. Det er viktig å huske på at da Jesus, Bibelens hovedperson, ble menneske og kom for å bo blant menneskene, var det nettopp dette han gjorde: han knyttet seg til en tid, til et språk, til en samtids livsforståelse og erfaringer. Bibeloversettelsesarbeid handler om å åpne kanalene inn i en samtid.