Hedalen, religion og religionsforskning

MARIE EIKREM

Hedalen har nok flere hjem med små buddhastatuer, røkelsesduft og mediterende, enn hva som er vanlig for en liten bygd i Norge i dag.
En sommerdag i år 2000, under et besøk til Hedalen, fortalte en venn meg at han hadde tatt opp en haiker som skulle til Mystic Mountain. Det var første gang jeg hørte om det som i dag er Dharma Mountain.

Men Vasant Swaha er ikke den første guruen som setter sine føtter på hedalsjord. I 1988 var det en indisk guru her på en dagstur med en tjuetalls disipler. Følget besøkte blant annet Vatneberget ovenfor Goplerud gård. En annen guru som kanskje spøker og ler i fjellene er Gurdjieff (litt mer fortelles om denne mannen lenger ned). Mannen er død, men noen av hans disipler satte en gang på 70-tallet opp en hytte på Reset, som en del av et spirituelt arbeid. En gang på 2000 - tallet ble det reist et indisk tempel i Hedalen. Sprøtt, spør du meg! ”Så mye merkelig fremmedkulturell aktivitet”, tenker vel mange. Guruer, indisk tempel, meditasjon, yoga og røkelsesbrenning. Hvordan kan noen drive med så mye rart? Hva slags tradisjon tilhører nå disse menneskene? Er de hinduer?

Religionsforskning
Nå tviler jeg på at mennesker som er vokst opp i vesten og oppdratt i vestlig kultur, men som i dag mediterer, driver yoga og kanskje har knyttet seg til en guru, etnisk indisk eller ikke, kaller seg hinduer. Ganske mange, tror jeg, anser seg heller ikke som religiøse i tradisjonell forstand. Men, selv om de praktiserende ikke kaller seg religiøse, er de likevel fanget opp av samtidens religionsforskere.

For et par år siden kastet jeg meg ut i den akademiske verden igjen etter flere år med pause. Da fikk jeg litt innblikk i hva som foregår innenfor dagens religionsforskning. Tema nyreligiøsitet (nye religionsformer oppstått i senere/moderne tid) interesserte meg, så derfor valgte jeg blant annet et slikt emne på masterprogrammet for religionshistorie ved Universitetet i Oslo.

Mitt inntrykk er at innenfor feltet religionsvitenskap, og helt sikkert innenfor all type forskning i dag, er arbeidstempoet høyt hva gjelder teoriproduksjon og bokutgivelser. Bøkene som gis ut, har ofte lange litteraturlister. Begrepsdefinisjoner opptar også mye plass. Gamle teorier blir kritisert, kritikken av de gamle teoriene blir kritisert og nye teorier og perspektiver dukker opp. Forskerne inntar også nye høyder i sin metateoretisering (teorier om teoriene).

Mange artikler i flere viktige religionsvitenskapelige tidsskrifter gis ut i løpet av et år, og religionsvitenskapelige konferanser avholdes om religion generelt og om emner innenfor nyreligiøsitet spesielt. Og alltid er teorier om, og perspektiver på, teoridannelse og forskningsmetoder innenfor religionsvitenskap, et tilbakevendende tema i diskusjonene, i tillegg til all spesialisert forskning. Skal man klare å henge med, må man antakeligvis i veldig ung alder dedikere livet sitt til religionsforskning. Men til tross for den overveldende mengden av informasjon jeg støtte på, lærte jeg da noe. Det gikk i hvert fall opp for meg i løpet av den tiden jeg studerte, at jeg selv var en del av den nyreligiøse - kulturen jeg leste om.

New age
På slutten av 90–tallet ble det gitt ut en del bøker om new age av religionsforskere som hadde tilknytning til ulike universiteter i USA og Europa. Tidligere var denne alternative religionsformen fremstilt enten av praktiserende new agere selv, (uten at de av den grunn plasserte seg selv inn i new age – kategorien), eller av teologer, som mer hadde til hensikt å forsvare sin egen religion heller enn å gi en nøytral fremstilling av fenomenet. Et annen moment som også var nytt var at merkelappen ”new age” ble hyppig brukt, særlig i boktitler. Men den ble også diskutert. For hva er new age?

Etter religionsfenomenologiens fall (en tilnærmingsmåte til religion som i stor grad ignorerte religiøse fenomeners tilknytning til geografiske steder og historiske tider og derav selv ble liggende litt nærmere religion enn forskning), prøver de fleste religionsforskere å unngå å sjonglere med tomme begreper og kategorier. New age tenderer derfor mot å bli brukt som et samlebegrep hvor religionsformer, som har visse like kjennetegn, samles. Men bruken av new age - begrepet fungerer allikevel dårlig både i forskningssammenheng, og for de som har fått merkelappen på seg. Begrepet betyr ingenting i seg selv (bortsett fra ny tidsalder) og ved nærmere analyse kan begrepets referanse bli ganske ubegripelig. Men, uansett, begrepet brukes.

En religionsforsker som var tidlig ute med å teoretisere over new age, var den engelske religionsforskeren Paul Heelas. Han utga i 1996 boken The New Age Movement. Det samme året utga også den nederlandske religionsforskeren Wouter J. Hanegraaff boken: New Age Religion and Western Culture. Esotericism in the Mirror of Secular Thought. Også i Norge kom det ut en bok som omhandlet new age. I 1998 utga de to religionsforskerne, Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson boken Kulturens refortrylling. Nyreligiøsitet i moderne samfunn. Mange akademiske bøker om new age er skrevet siden.

Utover 2000 – tallet ble det også utgitt flere bøker om den vestlige esoteriske tradisjonen (nyplatonisme, hermetisisme, astrologi, magi, alkymi, kabbalah m.m.). Mange av disse forfatterne har tilknytning til European Society for the Study of Western Esotericism (ESSWE), som ligger i Amsterdam og er etablert av den nederlandske religionsforskeren nevnt ovenfor.

Religionsblanding og kulturkritikk
New age kjennetegnes hovedsakelig av at den låner litt fra alle kulturer og religioner og setter det sammen på sin egen måte. Østens religiøsitet, men også ulike europeiske religionstradisjoner, som gjennom tidene har stått i stridsforhold til den etablerte kristendommen, er sterkt tilstede.

Elementer fra alle monistiske (alt er ett) og mystiske retninger innenfor de store verdensreligionene (kristendom, islam, jødedom, buddhisme og hunduisme) er kastet inn i new age – religiøsitetens smeltedigel. Innenfor kristendommen finner vi ulike former for esoterisme, gnostisisme og kristen mystikk. Innenfor islam finner vi sufismen, mens jødedommen har bidratt med kabbalah. Den største innflytelsen fra hinduismen er å finne i advaita vedanta - filosofien, som har en monistisk virkelighetsoppfatning.

Buddhismen er en selvsagt ingrediens med sitt fokus på menneskets overvinnelse av lidelsen i livet gjennom meditasjon. Men, utenfor eller innenfor de fem store verdensreligionene, alt av religiøsitet, magi og bevissthetsutvidende praksiser innenfor alle religioner og kulturer, er tilsynelatende velkomne ingredienser i den eksotisk krydrede suppen new age.

New age kan også synes å være alt det den etablerte kristendommen ikke er. Den kan derfor sees på som en form for kritikk av ”den gode gamle” kristendommen (som institusjon vel og merke, og ikke selve Jesus) som, ut fra et new age – perspektiv, har tatt for mye plass i det religiøse landskapet. Den rasjonalistiske vitenskapen, som avfortryller verden, blir bare som gift i suppen å regne. Det er det holistiske synet på virkeligheten (Gud og menneske er ett) som går av med seieren. Kristendommens dualistiske syn (Gud og menneske er atskilt) og vitenskapens reduksjon av religion til alt annet enn religion, er ikke helt stuerene løsninger i livet til en new ager.

Selvspiritualitet og egen erfaring
Et av Heelas særbidrag i debatten og teoriene rundt new age, er betegnelsen ”selvspiritualitet”. Siden helliggjøring av selvet er så viktig innenfor denne type religiøsitet, mener han betegnelsen ”selvspiritualitet” er et begrep som sier noe vesentlig om new age. Det er ikke bare Gud der ute som er hellig. Gud er flyttet inn i mennesket som dets selv. Troen er den at ved hjelp av meditasjon, eller andre former for praksiser, kan man bryte ut av egoets begrensninger og bli ett med Gud, begi seg inn i nirvana, samadhi eller andre paradisiske tilstander.

Et annet kjennetegn ved new age er dets fokus på praksis og handling. Virkningen av de praksiser eller trosforestillinger man benytter seg av, er viktigere enn hva det er man bruker og hvor det kommer fra. Det er til syvende og sist ens egen geniale dømmekraft som gjelder. Sannheten er høyst subjektiv, og den dannes av den enkeltes (religiøse) erfaringer. Men paradoksalt nok er det samtidig viktig i enkelte new age-miljøer å vise til historie og tradisjon, om enn bare som mytiske fortellinger det er fint å tro på. Religionsforskere har dannet begreper som avtradisjonalisering og retradisjonalisering for å begrepsgi slike tendenser.

Et historisk tilbakeblikk
Historisk kan mye av innholdet i dagens new age spores tilbake til antikkens religioner og til esoteriske tradisjoner i europa, som overlevde til tross for kirkens skepsis. Som new age - pionerer i nyere tid kan nevnes Madame Blavatsky, (1831 – 1891), som utviklet teosofien (teosofien er en blanding av østlige og vestlige religionstradisjoner), G. I. Gurdjieff, (1866 – 1949), som bidro med ulike former for teknikker og satte fokuset på at mennesket kunne utvide sin bevissthet og psykoanalytikeren Carl Gustav Jung (1885 - 1961). Hos beatgenerasjonen på 50 – tallet var også alternativ religiøsitet tilstede og senere også i 60 og 70 – tallets hippiekultur. Utover 80 – tallet fikk new age en oppblomstring i den vestlige verden ved at den nådde ut til flere. Enkelte forskere ser sammenhenger mellom det moderne samfunnets sekularisering og oppblomstringen av new age (og også oppblomstring av annen nyreligiøsitet).

I dag er det blant annet flere byer og steder i Norge som arrangerer årlige alternativmesser. Et par av Norges største byer har utvidet fra en til to årlige messer de siste årene. Oslo har de siste seks årene også hatt en årlig yogafestival.

Hedalen på forsiden av Diin
Norske forskere på religion og kultur følger med. I Diin (et norsk tidsskrift for religion og kultur), nr. 4/2009, har Torunn Selberg, som er professor i folkloristikk ved Universitetet i Bergen, skrevet en artikkel som hun kaller ”Guruen i granskogen og profet i eget land. Mediediskusjoner og mediefortellinger om en norsk guru”. På forsiden av tidsskriftet er et bilde fra en meditasjonssamling på Vassfarfoten med Storrustefjellene i bakgrunnen. I hennes kildeliste står Angjerd Aspholt og i hennes litteraturliste er Gunn Karin Fossholm oppført.

Artikkelen handler om hvordan guruen, menneskene og virksomheten rundt ham, er blitt omtalt i ulike medier. Hun spør helt innledningsvis hvordan vi omgås med det ukjente og at i denne sammenhengen handler det ukjente om en guru og hans tilhengere som slår seg ned i et lite bygdesamfunn i Norge. Hun tar for seg medieoppstyret i 2005/6 og ulike utsagn og historier fra debatten. Etter å ha lest artikkelen føler jeg at forfatteren har tatt meg med på en behagelig og fredelig reise over alt oppstyret som en gang var, for å studere det hele fra oven gjennom hennes innsiktsfulle betraktninger.

Nye perspektiver
Selberg viser hvordan det ukjente, Vasant Swaha med disipler, ble omtalt i ulike medier. Jeg har forsøkt å vise hvordan det samme ukjente kan settes inn i en større sammenheng, som en del av et kulturfenomen i samtiden, og kanskje ufarliggjøres litt. Jeg ser ikke negativt på new age og er selv en del av den kulturen. Jeg mediterer, gjør yoga og brenner røkelse. Men jeg er også interessert i å studere ulike religioner og religiøsitet hos mennesker.

Å lese bøker om religion skrevet av seriøse religionsforskere kan gi nye og interessante perspektiver på religion og kultur og bidra til å se hvilket religiøst og kulturelt mangfold som faktisk finnes i verden. Men å fange den komplekse virkeligheten inn med teorier er aldri enkelt. Og uansett hva som sies om noe, så kjennes det alltid ut som mangelfullt. Jeg tror ingen forskere på religion og kultur i dag leter etter tidløse sannheter eller begreper med absolutte definisjoner.

Religion studeres gjennom dens uttrykk i kulturen. Og disse uttrykkene endres i takt med tiden. Forskerne er også blitt mer ydmyke ved at de er blitt seg bevisst umuligheten av å innta et objektivt perspektiv. Et utsagn, som jeg kom over i en av bøkene jeg leste, understreker at også forskerens motiver og interesser bør bringes frem i lyset: Jeg vil ikke bare vite hva du ser, men hvor du står når du ser det du ser og hvorfor du har plassert deg akkurat der. Det interessefrie og objektive gudsperspektivet er bare forbeholdt Gud, om Gud finnes eller ei.