Det er urettferdig.

EDVIN FOSSHOLM

Det er så lett å se det urettferdige i ting når det ikke går i vår favør, men tenker vi sånn når det er oss selv som kan høste av skjebnens frukter? Jeg er ikke så sikker på det.

Det er jo ikke rettferdig at for eksempel jeg skal få være frisk, mens noen av mine kamerater blir rammet av alvorlige sykdommer.

Jo, verden er urettferdig, det er et ubestridelig faktum! Men den er ofte ikke mer urettferdig enn vi tillater den å være. For er det noen som nyter godt av det, så må det være vi som lever i verdens beste land, iflg. en internasjonal undersøkelse. Oddsen for å bli født i Norge er langt mindre enn å vinne i Lotto flere uker på rad. Med alle de katastrofene som skjer rundt i verden, så blir våre problemer her på berget forsvinnende små.

Vi bruker ordet katastrofe hvis Northug skulle snuble i spurten på femmila i VM. Og vi klager på bensinprisen når vi skal fylle tanken på bilen, men uten å blunke godtar vi å betale nesten 60 kr literen for vann på flaske!

I nærheten av mine svigerforeldres hytte renner det en ganske stor bekk, og en dag sist høst satt jeg der og drakk av det klare, kalde vannet fra denne tilsynelatende evig strøm av rent vann. Og mens jeg satt der og filosoferte, så tok tanken meg: Tenk om det hadde vært fysisk mulig å flytte denne bekken til et av de hardest tørkerammede områdene i verden!

Vi har jo så mange sånne bekker her i landet, så en fra eller til ville ikke bety så mye for oss. I den tredje verden finnes det millioner av mennesker som aldri har sett rennende klart og rent vann, langt mindre drukket det, så en sånn bekk ville jo bety all verdens lykke for mange av dem, eller?

Nei, jeg tror at det som mest sannsynlig ville skjedd, var at det ville bryte ut krig om rettighetene til vannet, og korrupte statsledere ville brukt det til å undertrykke de fattige og svake enda mer enn det som skjer i dag.

Det er både mat og vann nok til alle i verden, men det er fordelingen som er problemet. Vi kaster fullt brukbar mat hver dag fordi den er noen dager gammel, vi kan jo bare kjøpe ny. I vår rike del av verden destrueres store matlagre for å holde prisen oppe slik at vi kan opprettholde vår levestandard!

– Kan de ikke bruke penga her i landet, i stedet for å sende alt til utlandet? Dette er en kommentar jeg ofte hører, og den gir meg litt vondt i magen.

Hvor mye skal til for at vi blir fornøyd? Bare litt til? Selvfølgelig ser jeg at det finnes massevis av uløste oppgaver her i landet også, blant annet innen skole, eldreomsorg og infrastruktur. Men hvis myndighetene begynner å bruke penger som en full sjømann, så vil det skape inflasjon og ramme verdien av krona, noe som ingen er tjent med, så dette overlater jeg til økonomer og myndigheter å styre. Det går som kjent ikke an å både spise kaka og å beholde kaka.

Jeg, som de aller fleste i Norge i dag, har vel aldri fått føle på kroppen hvordan det virkelig er å være sulten, tørst, frossen, eller redd for åssen jeg skal komme gjennom morgendagen. Overflod av goder er virkeligheten for de fleste av oss, men det er så lett å fokusere på det som ikke er sånn som vi skulle ønske.

Mange av oss vet ikke hvor godt vi har det, men hvor godt naboen har det, det vet vi!