Berre ein hund!

MAGNE RUUD

Noen av dere har lest Per Sivles gripende fortelling om hunden Hall. Jeg fikk som barn fortellingen gjengitt av min bestemor. Senere, på gymnaset, leste jeg historia. Historia er vel verdt å lese, og noe av sjarmen er å lese den på originalspråket fra de indre fjordarmene på Vestlandet. Hundeelskere vil bli grepet av budskapet.

Noen elsker hunder, mens andre misliker dem. Noen er redde for dem, og andre hater dem.
Noen hunder er sosialisert og er en del av familien, mens andre er nyttedyr som står bundet, eller er buret inne.

Jeg er glad i hunder generelt, og jeg har en følelse av at den gleden ofte er gjensidig.
Bare ikke hunden til psykologen i etasjen over kontoret. Psykologen har vært der i 5 år, men har ikke til dags dato vist tegn til å nikke når vi møtes i trappa. Selv ikke når ”morn” runger mellom betongveggene. Hunden hennes er av samme legning og støpning. Tykk og trinn med korte bein, og går en stor bue rundt meg når vi møtes på parkeringsplassen, eller på fortauet.
Psykosokk kaller vi henne, for det er en hun,- tror jeg. Sokk, fordi alle beina er utstyrt med forskjellige farger på poteflatene.
Du verden, det er noe i ordtaket,- ”som mannen så hunden”.

Jeg har også hund.
Jeg har verdens snilleste, peneste og lydigste hund. Han lyder navnet sitt og kommer når jeg roper eller plystrer, -tidvis.
Han er et vanedyr, hunden min. Frokost klokken halv åtte, middag halv fire og flattbrødsøll klokka halv ni. Fabian er utstyrt med vekkerklokke, og skulle matmor ikke følge tidsskjema en dag, så går alarmen. Først svakt og ynkende, og senere høylydt og skarpt.
Da hjelper det lite om det er interessante debatter på TV.
Den innebygde klokka har også evnen til å omstille seg til sommertid, og på riktig søndag.

Fabian hører lyder som ikke er mulig å oppfatte for mennesker. Han hører når noen drar på seg stillongsen, selv om badet befinner seg mange meter unna. Han hører når noen tar ned ryggsekken fra knaggen nede i underetasjen. Han blir vill i blikket når noen i ren vanvare tar fram en ståltermos fra skapet. Alle tegn tyder på tur! Det eneste han ikke hører, nettopp da, er når vi snakker til ham, og forsøker å roe ned stressnivået. Selv etter å ha blitt geleidet ut på trappa, sitter han med nesa mot sky og hyler.

Fabian lærer fort, men ikke nødvendigvis de tingene vi mener han burde lære. Å gå i bånd, for eksempel. Med livet som innsats går matmor og Fabian tur på holken, og går de midt i vegen så går det stor sett greit. Skulle de måtte gå ut på kanten, så er det så mange interessante lukter inne i busker og kratt at det er usikket hvem som går tur med hvem.

Hunden min er fenomenal til å dra de første to hundre meterne på skituren, men skulle ei tispe ha krysset sporet, så er det uinteressant hvilken innsats Line Mork har gjort for å preparere løypa.
Da ligger hunden, ski, staver, ryggsekk og eieren i ei røys ute i løssnøen. Skareføre er livsfarlig for et slikt hundespann.

Det hender at Fabian har problemer med ørevoks. Det forteller han klart og tydelig ved å føre labben over øret, om og om igjen. Skyllemidlet står i kjøleskapet. Når han ser den lille hvite flaska blir lagt i et glass med varmt vann, legger han seg pent ned på gulvet og venter på dagens injeksjon. For ikke å snakke om når pelsen må stusses med saks og kam. Bare han hører lyden av saksa faller han om kull og legger seg på ryggen. Blir behandlinga for sendrektig, kommer lange, hvinende gjesp. Belønninga kommer etterpå,- støvsugeren! Støvsugeren er farlig når den har langt skaft. Motsatt, når den kun har bevegelig slange med myk børste ytterst. Du verden så godt!

På turer skal alle bekker og søleputter oppsøkes. Kry kommer han tilbake og lar oss andre ta del i lauginga. Sentrifugalkrafta har en egen evne til å råke akkurat der vi sitter med termos og nistepakke. Vel hjemme er irritasjonen stor og halen lav når turen går rett til hageslangen, eller i dusjen. Det kan da ikke være nødvendig etter den formidable innsatsen som er gjort på renholds og hygienefronten i løpet av dagen!
Ei ny uke med grønnsåpelukt og blank pels, helt til neste tur.

Fabian er apporterende hund, men det eneste han apporterer er fottøy. Det må som oftest gås manngard rundt på gardsplassen for å utstyre gjestene med sine egne sko.

Fabian er en personlighet. Han nekter plent å forlate varerommet i bilen når kjøreturen har vært for kort. Han setter sjøbein på alle fire når turfølget forsøker å snu før Landsendbrua er nådd.
Han vet hvordan han skal innynde seg ved å legge snuta på låret mitt, ser meg midt i ansiktet, og bedårende ber om en kakebit. Han blir indignert når noen forsøker å koble seg inn i samtalen, når han og hans gode venn Einar har en fortrolig passiar.

En personlighet det er vanskelig å forestille seg en dag skal forlate oss. Tida er noe som går, også for hunder. Alle har sin tilmålte tid.

Jeg har opplevd det en gang før. En alltid blid og logrende kamerat, en som uansett ønsker deg velkommen hjem, en som er der i gode og onde dager, -til glede og oppmuntring,- er plutselig ikke der en dag.

Selv om han ikke kan erstattes eller vil bli glemt, så kan tomrommet fylles med en ny gledesspreder. Det utgjør forskjellen og fordelen med,- nettopp en hund.