Dugnadsbygda Hedalen

SIRI RUUD
Førstesiden i 'Valdres' lørdag 12. nov. lyser imot meg når jeg henter avisen i postkassen. 'DUGNADSBYGDA HEDALEN', og inne i avisen på side 18 og 19 finner jeg en lang reportasje om dugnadsånden i bygda. Egentlig er ikke dette en ny sak, for hedølene er kjent for for å stå på og være initiativrike. I andre bygder i Valdres har jeg hørt : 'Hva er det som gjør at i Hedalen får innbyggerne det til?'

Dette spørsmålet har også jeg stilt meg, og denne reportasjen i 'Valdres' setter tankene i sving.

Jeg vil gjerne begynne en augustdag i 1960 da jeg for første gang kom til Hedalen. Skolestyret hadde tilsatt meg i en delt lærerstilling, en del av stillingen på Nerstad skole og en del på Ildjarnstad skole (nå Ildjarntunet).

Kunnskapene mine om Hedalen var få, og jeg var heller ikke forberedt på det utrolig vakre utsynet som møtte meg der jeg kom kjørende på mopeden min nedover bakkene fra Begnadalen. Jeg måtte rett og slett sette fra meg mopeden og bare se og se. Det utsynet vil jeg aldri glemme.

Så kom møtet med folk som bodde i Hedalen. De var svært vennlige og gjestfrie, og jeg følte meg velkommen med det samme. Men i 1960 var mange forhold mye vanskeligere enn i dag. Det var til dels store sosiale forskjeller også i Hedalen, og mange hadde det trangt økonomisk. Den viktigste arbeidsplassen var skogen, og mange karer slet hardt med lange arbeidsdager og gammeldags redskap, og de levde gjerne flere uker av gangen i skogskoier.

Ungdom som ville ha en annen framtid, måtte reise ut av bygda som 15-16-åringer etter framhaldsskole, og mange kom aldri tilbake til Hedalen annet enn på ferie.

I 1960 hadde hedølene også en annen utfordring. De hadde hatt en språkstrid, og fremdeles var mange nynorsktilhengere bitre, for det var vedtatt at skoleboknormalen nå skulle være bokmål. Etterdønningene etter
denne språkstriden merket vi godt på Ildjarnstad skole der det gikk flere barn fra nynorskspråklige hjem. Miljøet blant elevene var preget av det.
I dag er forholdet mellom innbyggerene sør og nord i bygda godt, og det er ingen som spør om du er 'nordgarding' eller ' sørgarding'. Slik var det ikke i 1960. Da var det et spenningsforhold mellom sør og nord i bygda som kunne utløse både krangel og slåssing en lørdagskveld.

Få år før 1960 hadde det også gått en religiøs vekkelse i bygda, og denne vekkelsen skapte avstander mellom ungdom som var blitt 'grepet' og den ungdommen som søkte til den frilynte ungdomsbevegelsen
(Hedalen Ungdomslag i dag). Jeg husker godt at jeg syntes dette var merkelig. Ungdom som hadde gått på skole sammen og blitt konfirmert sammen, hadde plutselig ikke kontakt lenger på grunn av religiøs predikantvirksomhet. Det var to totalt forskjellige ungdomsgrupperinger. Selv tilhørte jeg ungdomslaget, for jeg ble skremt av den fanatiske stemningen i den andre leiren.

Så var det skolespørsmålet. Hedalen skulle få ny sentralskole. Den kom i 1967, men i forkant hadde det gått mange år med uenighet og diskusjoner om hvor denne skolen skulle bygges. ' Skolen skal ligge nord
i bygda', sa nordgardingene. ' Nei, skolen skal ligge sør i bygda ',svarte sørgardingene. Hvem tenkte på hedølene i Vestbygda? Det ble holdt bygdemøter og skrevet avisinnlegg, og diskusjonen var vel ikke like saklig hele tiden. Resultatet ble som jo som alle vet, en skole omtrent midt i bygda. En plassering var jo også avhengig av en passende tomt.

Men midt i disse vanskelighetene var folk også opptatt av andre ting. De tok seg tid til å besøke hverandre titt og ofte. TV fantes ikke, så hvis en skulle få greie på noen nyheter foruten nyheter i radio og i 'Valdres',
så måtte en ta beina fatt og besøke naboer eller slekt i bygda. Mange hadde ikke bil, heller ikke telefon.

De som hadde telefon, delte telefonlinje med 3-4 andre familier, så derfor var det stor trafikk på 'ryktebørsen'. Det kunne føre til mange misforståelser og konflikter.

Alt dette er historie nå, og godt er det etter min mening. Alt var ikke mye bedre i gamle dager. Hedalen er nå like oppgradert med teknologiske nyvinninger som alle andre steder i Norge. De økonomiske forskjellene
er ikke større i Hedalen enn andre steder. De sosiale forskjellene er også mer utvisket enn i 1960, og jeg tror (kanskje jeg tar feil) at de fleste hedølene har noe mer positivt å hegne om enn tidligere. Det synes jeg skolesaken i fjor viste. I stedet for å krangle innbyrdes klarer bygda å stå samlet i viktige saker. Jeg synes å merke at hedølene er svært glade i og stolte av hjembygda.

Det bor mange ildsjeler i Hedalen som leder og arbeider for et godt arbeidsliv. Nye bedrifter har sett dagens lys, og organisasjonslivet og kulturlivet blomstrer. Bautahaugens venner, idrettslaget og ungdomslaget
er bare noen få eksempler på levende virksomhet, i likhet med Hedalen.no som nok er et svært samlende forum. Nye innbyggere blir tatt i mot på en god måte, og derfor blir de boende i bygda. De opplever at
samholdet og samhørigheten i Hedalen er stor, og hedølene er virkelig gode til å inkludere nye naboer og ønske nytt initiativ velkommen. Jeg tror at også dette er en av flere grunner til at mange ting lykkes i denne
bygda.

Det var med tungt hjerte Magnar og jeg i fjor ble nødt til å selge stedet vårt, Nøre Sandaker, i Hedalen. Magnar hadde da hatt to hjerneinfarkter, og nå i april fikk han et nytt og kraftig hjerneslag. Det ville ha vært
helt umulig for å oss å holde Sandaker ved like.

Vi savner stedet hver eneste dag. Jeg skriver dette her nå fordi vi forlot og solgte Sandaker i sept. 2010 ute å si farvel til noen i Hedalen. Kanskje noen har lurt på hvor det ble av oss ? Vi har ikke greid å si farvel, for vi har så mange gode minner om bygda og dere som bor der.

Men vi ønsker dere lykke til med felles framtidig innsats for Hedalen! Stå på videre! Dere bor i en bygd som har all mulig grunn til være stolt av seg selv!