Sist oppdatert:
25.10.2011 22:23 |
|
Datateknologi – til
glede og ergrelse
KARI HALLDIS BRENDEN
Hvis
jeg ikke husker feil, innførte Sør-Aurdal kommune data til sine ansatte
i 1984, og det var her jeg fikk mitt første møte med data-mysteriet.
Alle ansatte ble sendt til Oslo på kurs. Da vi kom tilbake, fikk David
Mikkelsgård jobben som dataansvarlig. Det var han vi skulle henvende oss
til hvis vi hadde problemer vi ikke kunne løse på egenhånd. David var en
tålmodig fyr og var like rolig selv om mange maste rundt ham og skulle
ha hjelp.
Å lære dette var utrolig spennende, spesielt skriveprogrammet Word
Perfect. Den gamle skrivemaskina ble plassert i en krok og heretter
betrakta som et gammelt monster. Det var herlig at jeg nå, på finurlig
vis, kunne rette det jeg hadde skrevet galt på bare noen sekunder. Nå
var den forhatte korrekturlakken endelig passé.
Etter noen år kjøpte jeg meg min egen PC. Det var stas å ha sin egen
maskin og kunne sitte om kveldene og utforske vidunderet. Det har blitt
flere PC-er etter hvert - med ny design, flere muligheter og finesser.
Som jeg antyder i overskriften, er det ikke alltid herlighet og glede
med dette utstyret. Hva når det ikke fungerer? Når det skal skrives et
dokument som det haster med og ”kostebinderiet” ikke virker? Da blir det
å prøve å finne feilen, noe som ikke alltid er så helt enkelt.
Lyser alle lamper som skal lyse? Hvis ledninger og kontakter skal
sjekkes, er dette en prøvelse i seg selv, og man burde egentlig vært
akrobat eller slangemenneske i en slik situasjon. Det blir å legge seg
på alle fire, krype under databordet og sjekke sammensuriet av ledninger
og koblinger. Når dette er gjort og alt er like trøstesløst, blir man
passe amper.
Det kan gå mye tid til feilsøking, og tida føles like ”kostbar” for en
pensjonist som en hardt arbeidende funksjonær. Sannheten er vel at
utålmodigheten er på høygir. Siste trinn blir å kontakte Eidsiva. Som
regel blir problemet da løst på ett eller annet mirakuløst vis.
For en privat bruker er det ganske håpløst å få ut en dataekspert, i
hvert fall til en som bor nesten i Vassfaret. |