Sist oppdatert: 04.09.2011 06:31

Preken i Hedalen stavkirke søndag 28. august

ANNE HILDE ØIGARDEN
  Å kjenne si besøkelsestid. Det er et uttrykk som vi bruker en gang i blant. Det betyr vel noe i retning av å være klar over at nå har vi en sjanse som vi ikke må la gå fra oss. Og lar vi sjansen gå, er det ikke sikkert den kommer tilbake med det første.

Uttrykket stammer fra Bibelen, fra dagens evangelietekst i Lukas- evangeliet. I den siste oversettinga er å kjenne sin besøkelsestid oversatt litt annerledes; ”å forstå at tiden var kommet da Herren gjestet deg”.

Å kjenne si besøkelsestid, å vite når Gud er nær, å skjønne når sjansen til glede, personlig vekst og velsignelse er tilstede.

Det handler om å vende oss til å se, være bevisst, tyde tiden og bruke tida - godt.

Når er det Gud gjester oss? Ja, det har vi heldigvis ikke kontroll på, men vi kan tenke på flere spesielle anledninger i livet. Jeg tenker på situasjonen når vi sitter der med et nyfødt barn i armene og undres over livet, dette under, dette mirakel av en kropp som er vår samtidig som den er seg selv. Et Gudslån. Å kjenne si besøkelsestid blir da å vende seg til Gud med dette barnet, bære det til Gud. For å takke. For få det bekrefta som Guds barn. For å sette det inn i en sammenheng det kan høre heime i heile livet. Gi det et ankerfeste for livet. Gi det et rom for kompetanse til det livet det skal leve her på jorda. Akkurat slik som dere har gjort med Gina Sofie i dag, akkurat slik mange foreldre før dere har valgt å gjøre.

Å kjenne sin besøkelsestid. Om ikke lenge starter konfirmantåret. Å ha konfirmant i huset kan være en prøvelse, å leve med tenåringer er en utfordring, men også en stor mulighet, en unik anledning. Mi oppfordring til alle heimer og familier med konfirmant er å kjenne si besøkelsestid, ta del i det opplegget som tilbys, bli med dem på gudstjenester, stille opp for den unge håpefulle, bry seg. Det kan jo være at en og annen voksen trenger et lite repetisjonskurs av konfirmantpensumet..? eller kanskje er det endra pensum siden vi sto der og noe nytt å lære, noe nytt å oppleve, noe nytt fra kirka som gjør godt – der det kanskje før har gjort vondt.

Dagens evangelium fra Lukas-evangeliet, har to tema i tillegge til besøkelestida. Tårer og bønn. Det står to ganger i det nye testamentet at Jesus gråt. En gang ved Lasarus si grav og en gang over innbyggerne i Jerusalem. Der verken de eller lederne deres evna å kjenne si besøkelsestid. Jeg tror Jesus gråter i sorg og sinne over hva de sier og gjør. Han gråter over at de legger sine liv i ruiner. De takka nei til gode råd, de avslo en utstrakt hand, de ville greie seg selv. De skjønte ikke sitt eget beste. Tårer og bønn.

Sorgens sinne kommer tiluttrykk når Jesus kommer inn i byen og ser handelen på tempelplassen. Jesus vil ikke at vi skal kommersialisere gudshuset vårt. Hvordan skal vi forstå det i dag? Rent praktisk, så tenker jeg at Han kan være fornøyd med slik vi har ordna oss her i bygda. Butikk i Preststuggu og helligsted her i kirka. Helligsted og bønnehus.

Tårer og bønn. Jeg tenker på dem som sier de ikke klarer å be selv, men vil gjerne at andre skal be for dem. Det er godt å bli bedt for. Godt å vite at noen tenner et lys og ber, når vi er nedåt. Det er også ei besøkelsestid. Ei endringstid. På kinesisk er begrepet krise et tegn sammensatt av to tegn; ”fare” og ”ny mulighet”. Det finnes et positivt potensial i ei krise. For mange må det nok til en del både tårer og bønn før vi finner ut av det vanskelige. Men det kan være en prosess, det kan være en situasjon av vandring fra en krevende situasjon inn i en annen og bedre.

Det er mange i landet vårt, også i Valdres, som er der nå. Det oppbyggelig å se hva krisa 22. juli har ført til av varme og medmenneskelighet. Slik sett opplever både landet vårt og kirka vår nå ei viktig besøkelsestid.

Kjenner vi som kirke vår besøkelsestid? Hvor lenge har vi effekt av blomsterhavet og de lange køene utenfor Oslo domkirke? Da vi åpna Tingnes kirke lørdag 23. juli, stod det 10 personer på døra, og i løpet av de timene døra stod åpen var nærmere 25 personer innom. Jeg synes det er en fantastisk mulighet når lokalpolitikere ber kirka være kirke og løfte situasjonen for landet vårt inn i kirkerommet og fram for Guds alter.

Nå har vi en unik sjanse til å vise at kirka er noe anna enn fordømmelse, krangling og båssetting. Nå har vi vom kirke og som kristne, døpte enkeltmennesker, sjansen til å vise at vi vil være ei raus og åpen folkekirke, at vi vil ta del i folks hverdag, at vi først og fremst vil være medmennesker i glede og i sorg.
At vi vil være en faktor som samfunnet kan regne med i liv og i død.

Som enkeltmennesker, som lokalkirke og som nasjonal folkekirke må vi nå kjenne vår besøkelsestid!


Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.