Har du drømmer, bestemor?

GUNHILD BREEN
Jeg fikk spørsmålet for noen uker siden av et av barnebarna.
Det har opptatt tankene mine en del etter at jeg fikk spørsmålet. Ja, har jeg drømmer? Hva er drømmer?

Som barn og ungdom har de fleste mange drømmer, ja, ofte store drømmer. Har jeg (vi) slutta å drømme? Er det viktig for oss å ha drømmer, noe å se fram mot?

Som ung drømte jeg som mange andre unge om utdannelse, hjem, ektefelle og barn. Jeg har vært heldig og fått mange av drømmene mine oppfylt. Men har jeg slutta å drømme?

Jeg tror ikke det, men drømmene er blitt mindre og ikke så store som før. Små drømmer som gjør livet spennende å leve.

Jeg husker fra tiden i sykepleien. Jeg var fast hos en kreftpasient en dag i uka bare for å prate, hjelpe henne med å sette ord på hennes tanker i en vanskelig tid. Det var også for henne godt med drømmer. Jeg husker på våren hun ønsket (drømte) om at neste gang jeg kom, kunne vi gå over veien og se om blåveisen var kommet, denne siste våren.
Kanskje vi også kunne reise til Fagernes for å besøke søstera hennes en gang til.

Nei, vi må ikke slutte å drømme. Drømmene behøver ikke å være så store. Men de kan godt være stort også, bare vi drømmer.

Men husk at tid og sted for å være lykkelig er her og nå. Kanskje kan vi gjøre noe av det jeg (du) tenkte å gjøre i morgen, i dag?

Kanskje naboen min (din) drømmer om et besøk av oss i dag. Kanskje vi kan hjelpe hverandre med å oppfylle drømmene våre?

Ønsker, drømmer og håp går litt om hverandre. Men til slutt har jeg et håp om et evig liv. Det gir livet mening for meg.