Denne uka

ANNE MARIE SKINNES LIE
Ja, hva skriver jeg om denne uka? Det er tirsdag kveld, og jeg har ikke sett TV siden fredag. Jeg har hørt på radio og lest våre faste aviser. Dette gir meg god nok informasjon om rettsaken som foregår.

Jeg tenker mye på pårørende til de omkomne og skadde, og på dem som opplevde det forferdelige på Utøya og i Regjeringskvartalet. Tenker på hvordan de kommer seg gjennom dager og netter. Tenker på at mange av dem i dag går inn i Tingretter rundt om i landet for å følge rettsaken.

Ungdommene som var på Utøya, er så kloke og tapre, og deres framtreden er beundringsverdig. Jeg ønsker for dem og for oss alle at vi etter rettsaken kan si til hverandre at dette ble tilfredsstillende gjennomført, og dommen ble den mest riktige. Dette stemmer med alminnelig rettsfølelse.  Nå kan vi gå videre.  Noen må gå videre uten en av sine nærmeste, andre med livslange fysiske og psykiske traumer.

Så er det mye som engasjerer oss i tillegg til selve saken. Mediene velter ut, om og om igjen. De samme bildene, det blir aldri nok. Alle gjentakelsene tror jeg gjør noe med oss. Deler av media kjenner snart ingen grenser. Hvor skal grensene gå?

Det går an å skru av, ikke kjøpe de avisene. Prøve å finne ut hva og hvilke mengder som passer for meg. Som gjør meg i stand til å reflektere over saken og bearbeide egne følelser.  Å sette ord på egne tanker og meninger kan være godt for oss. Da blir vi deltakere. Det  er ikke alle som har noen å småsnakke med. Det kan hver enkelt gjøre noe med. Ta en telefon, gå på besøk, stoppe opp litt og se hverandre.

Er lovverket som anvendes i saken  godt nok? Hvordan fungerer rettsmedisinen? Jeg tror mange av oss har kjent inni oss at våre verdier har blitt utfordret i denne saken.  Jeg har tro på folks alminnelige rettsfølelse i landet vårt. Jeg håper igjen at vi kommer gjennom dette med tilliten vår til rettsapparatet i behold.

Media henviser stadig til det som kommer til uttrykk i såkalte ”sosiale medier”, som om det skulle være uttrykk for folkeviljen. Avisene kunngjør anonyme innlegg i pågående debatter. Det er ikke representativt.  Det virker ødeleggende på den demokratiske debatten. Følelsen av maktesløshet kommer snikende.

Siste avsnitt står i direkte sammenheng med, og fører meg til, siste tema ”denne uka”. Verdien over alle verdier for tida: nemlig ytringsfriheten og i det hele tatt den individuelle friheten.  Den kan diskuteres, og det bør den. Da jeg var ung, prøvde høyreaktivister å dele ut løpesedler i byen der skolen min var. Det ble stoppet fordi innholdet var ulovlig. Hvor går grensene i dag? Hadde gjerningsmannen sine handlinger vært så uhyrlige uten den frie flyten av propaganda på nettet? Det er nok å vise til hans manifest og tilblivelsen av det. Hvorfor får vi lov å opptre grenseløst på nettet? Det er selvfølgelig mulig å gjøre noe med det. Det er viljen det kommer an på, og hvor makta sitter.

Midt i siste avsnitt ringte naboen. Det var så godt å høre en kjent stemme.