Fjellpåske

MAGNE RUUD

Vinteren er på vikende front. En snill vinter riktignok, men vinter er nå vinter, med snø, vind, kulde og glatte veger. Inntil muren på sydsiden av huset vårt stikker det fram ei plante, sikkert noe ugress, men grønn er den. En farge ute i naturen jeg ikke har sett på mange måneder. Det er et tegn på at sola er i ferd med å vinne herredømmet fra Kong Vinter.

Da er det på tide å forlate en bar gårdsplass, varmepumpe, gulvvarme, dusj og toalett, for virkelig å oppleve fjellets uimotståelige sjarm.

Vi henter sekker, bager, kanner, truger, ski og staver. Pakker ned og pakker inn. Skulle nesten tro at vi skulle være borte i mange uker.

Fullpakka bil og med ski på taket vender nesa nordover. Opp i 1000-meters høyde. Det skal vise seg at de 600 høydemeterne som skiller hjemmefra og til hytta, utgjør en stor klimamessig forskjell.
Men yr.no kan vel også ta feil.

Vel framme på parkeringsplassen må vegen fram til hytta tråkkes med truger. Oppakningen skal fram på en trygg måte. Det neste som må skje er å måke foran inngangspartiet. Utdøra ligger mot nord, og der har ikke sola vært på mange måneder. Ei fonn på to meter med takras må forseres for å kunne sette nøkkelen i døra. Hardt som stein føles det å komme gjennom det øvre laget. Under der er det så løst at man tråkker rett gjennom, og ned på frossen mark. Etter å ha vasset seg rundt hytta og slått vekk skoddene, er alt klart for entreen. Inne er det bikkjekaldt, og gradestokken har krøpet ned i huset sitt. Gudene vet hvor mange blå grader det er.

Frostrøyken står i alle fall rundt nese og munn. Opp med alle dører og vinduer, her skal all hulrom fylles med frisk oksygen! For oksygen trengs til den ovnsfyringa som må skje, dersom vi skal overleve den første natta. Sekker pakkes ut, og maten må settes i kaldt klima. Det er i alle fall enkelt, å finne kalde rom. Sakte men sikkert begynner den blå søylen i gradestokken å røre på seg mens vi sitter rundt bordet med lue, votter og bobledress.

Ute hører vi vinden begynne å tute rundt det nordre hushjørnet. Løssnøen begynner å røre på seg, og snart står alt i en kok. Sikten er bare noen få meter. Sengene er slått opp, og alle soveromsdørene står på vidt gap. Etter noen timer er det så varmt inne at vi må gå ut for å få frisk luft. Det er slikt man blir forkjølet av! Badstue inne, og arktisk klima ute. Klokka begynner å nærme seg midnatt, søvnen kaller, men det er umulig å sove med en hylende nordavind.

Klokka sju neste morgen, halv i svime og med sår hals, må ovnen få et nytt fange bjørkeved.
Vann skal varmes, slik at kattevasken kan gjennomføres. Gjennom vinduet ser jeg at døråpningen til utedoen er føyka igjen, og gårsdagens innsats foran inngangsdøra er vel gjemt under nye fonner.

Egg og flesk hører påska til. Matstell kan jeg ingen tingen om, men flesk kan jeg da steke. Propanblusset tennes og det fraser snart i panna. Det jeg ikke tenkte på, var at fett brenner, særlig når åpen flamme slår rundt panna. En brutal måte å starte dagen på, men både hytte og folk kom uskadd fra tilberedelsen.

Sola titter fram, men vinden har ikke løyet. Med spade og pågangsmot graver vi oss ned i ei snøfonn og får etter hvert til en levegg. Men selv Rønsbunaden blir utilstrekkelig når nordavinden tar som verst. Vi forflytter oss inn, og snart finner en av huslyden fram skrekkens tidtrøyte.

Jeg får valget mellom Ludo, Yatzy og Kinasjakk. Av tre onder velger det minste,- Kinasjakk. Da slipper jeg i alle fall å telle og regne. Akkurat det gjør jeg nok av resten av året.

Kortspill blir jeg utelukket fra, fordi jeg så fort glemmer både hva vitsen med spillet er, og hvordan det spilles. Alle er redde for å få meg på laget.
Vi avtaler at den som taper, skal gå tur med hunden før mørket faller på.

Som vanlig taper jeg, og mens de andre lager middag, vandrer jeg og hunden ut i vinden.. I dyp snø bykser hannhunden av gårde i motsatt retning av hva som var mitt ønske. Det viste seg etter hvert at hunden på ei nabohytte hadde løpetid. Et fatalt møte som skulle vise seg å formere verden. Den vordne mor hadde akkurat samme hårfarge som sin matmor, nemlig rødt. Ikke akkurat nyfrisert ette en uke i fjellet, riktignok. Da kan du tenke deg resten. Vi ble skjelt ut etter noter, og matmor uttrykte at «maken til oppførsel hadde hun aldri opplevd». Da jeg forsiktig prøvde å ymte om hva med de tre sjarmtrollene ved siden av henne, og som etter hårfargen å dømme, unektelig var hennes avkom, ble ikke det vendepunktet jeg hadde håpet.

Ei heller fikk jeg gehør for at det var to som skulle til for å fullbyrde gjerningen, og akkurat noe overgrep kunne man neppe påberope seg. Mine argumenter falt på stengrunn. Slukørede vendte vi hjem i påvente av farskapssak, og ikke var avstanden mellom meg og hunden lenger enn et hundebånds lengde, resten av påska.

Alle, bortsett fra meg, venter på påskekrimmen. Det er et underlig fenomen. Selv mer katolske enn paven skal se på påskekrim. Dagen etter snakker man gjerne sammen om hvem som tenkelig kan være morderen. Bare ikke jeg, for jeg putter «sov i ro» i øra, og har en fortryllende søvn, helt til jeg drømmer om dama fra beste vestkant og det bustete røde håret.

Apropos påskekrim? Og så jeg som trodde at påskeevangeliet var påskekrim godt nok. Men den gang ei, der vet alle svaret på gåten etter mange års terping. Mennesket liker å leve i villrede, særlig i påska.

Dagene kommer og går, og om påskedagen skal vi etter tradisjonen tro spise von-due. Jeg er vant til å spise fort, så von-due er en prøvelse. Brannsår på tunga får man, så slik sett er måltidet uforglemmelig.
På spørsmål om jeg er mett,- svarer jeg så høflig jeg bare kan: Nei, men jeg er lei.

Etterpå skal vil ha gjetteleken: «Hva er det jeg tenker på?» ; eller «20 spørsmål» om du vil! Hver gang har jeg mistanke til at minst én i forsamlingen enten jukser, eller er dugelig glemsk.

Oppsamling av data under vegs kan umulig føre til påstått svar. Da kan diskusjonen etter hvert bli ganske høylydt.

2.påskedag kommer som en reddende engel. Denne gangen med flott og vindstille vær.

Alt skal pakkes og hytta skal vaskes. Snø må smeltes, og vann skal kokes. Skoddene lukkes til, og døra låses for denne gangen.

Vel hjemme, etter at skittentøyet er i vaskemaskina, skiene renset for klister, trugene er lagt vekk, og hele gjengen har dusjet, inklusiv hunden, ja da faller freden over oss. Ute på trappa drikker vi kaffe i femten graders varme, og sola skinner fra klar himmel. Vannet sildrer langs skråningene. Hunden ligger på oppvarmet flisgulv, halvsover, og kommer med noen underlige lyder. Skal lure på om det er det flyktige bekjentskapet som agerer i underbevisstheten?

Ved veggen står ugrasplanta og har vokst tre centimeter mens vi etter beste evne har forsøkt å forlenge vinteren med fire dager.
Akk ja!