Bemannet bofellesskap på Hedalsheimen

TORGEIR LANDSEND

Jeg hadde ikke tenkt å skrive i avisen eller på www. hedalen.no om denne saken,men på oppfordring vil jeg likevel gi utrykk for hvorfor jeg mener det er viktig at kommunestyrevedtaket om opprettelsen av døgnåpen tjeneste for bofellesskapet ved Hedalsheimen gjennomføres og hvorfor det er viktig at dette ikke drar ut i tid. Det er også viktig å kunne få fram konsekvensen av manglende eller sen gjennomføring av vedtaket.

Hedalen er et vakkert sted og det er mange av innbyggerne som har bodd her hele livet. Noen bor her for kortere tid, mens andre har flyttet hit med ønske om å kunne bo så lenge som mulig.

Andre igjen har flyttet eller planlegger / vurderer å flytte fra Hedalen og andre igjen kan tenke seg å flytte tilbake, og enda andre igjen kan tenkes å flytte til Hedalen for første gang.
Graden av tilhørighet er sikkert forskjellig, men felles for alle tror jeg er ønsket om at bygda skal fortsette å leve og utvikle seg og i hvert fall ikke dø ut.

Når det gjelder hjemmesykepleien i Hedalen, er jeg veldig imponert over hvor omsorgsfulle og flinke de er, og dette har kommet mange til gode, blant andre min mor og min tante.

Aldersdemens kan ramme mange og tilsynelatende tilfeldig, og det gjør det også. Ikke så greit å holde styr på alt når en blir gammel, og noen blir altså mer eller mindre demente.

Jeg har inntrykk av at demens som regel kommer snikende, og i startfasen er det ikke alltid lett å forstå hverken for den syke eller for pårørende hva som skjer. Hvis sykdommen utvikler seg, blir det vanskeligere for alle, både den syke og pårørende, og den som er rammet, blir mer og mer avhengig av hjelp og støtte for å klare hverdagen.

Noen kan bli engstelige som en naturlig konsekvens av at de ikke forstår eller mestrer hverdagen, andre kan bli forvirret, noen redde, noen sinte og noen litt for føyelige. Vi kan jo tenke oss selv hvor vanskelig det ville være om vi mister «husken» eller ikke klarer å resonere fornuftig hva som da kan skje.

Hvis det var slik at demens kom som en bombe og rammet kroppen som et beinbrudd eller hjerteinfarkt, ville det være opplagt at alle demente måtte rett på demensavdeling med en gang.

Men det er ikke tilfelle, for sykdommen kommer som regel snikende og kan utvikle seg over lang tid avhengig av bl.a. helsetilstanden ellers og andre forhold. En del kan fungere bra hjemme med tilsyn, mens andre kan trenge mer tilsyn i det daglige, og dette kan gå bra i lang tid før de evt. må flytte til et bofellesskap og senere evt. til et sykehjem for å få mer hjelp.

Jeg tror de fleste av oss , - friske og syke, ønsker for sitt eget liv, for sine foreldres liv og for sine evt. barns liv at vi/de skal få være lengst mulig i våre/sine vante omgivelser før en må legge inn årene og flytte på sykehjem, men når vi /de ikke klarer mer er det ikke annet å gjøre.

Når det gjelder dem som er rammet av demens, er de ikke alltid i stand til å forstå eller utrykke seg, og de vet ofte ikke hva som er best for dem selv nettopp også fordi husken og resonneringsevnen er svekket. Derfor må andre ta avgjørelser på deres vegne etter hvert. Dette er ikke alltid like lett.

Jeg synes det er veldig trist og ille om en person kommer på sykehjem mot sin vilje før det er nødvendig dersom det finnes andre og bedre alternativer. Dette skaper ikke bare ydmykelser for den eldre, men kan skape angst i oss alle, for før eller senere blir vi alle eldre, og de fleste har vel ikke lyst til å sendes eller at en av de nærmeste sendes av gårde før det er nødvendig?

På Hedalsheimen bor det en lettere blanding av oppegående eldre og eldre med forskjellige plager, og felles for alle der er at de har forenklet sin tilværelse for å kunne ha det bedre i alderdommen.

Da er det også viktig at alle får den hjelpen de trenger og heller ikke blir unødig forstyrret av andres problemer som kunne vært unngått. Hvis et menneske er lettere dement, kan vedkommende tråkke feil iblant, gå seg bort, noen ganger glemme tid og sted, kan glemme å spise og kan glemme sin personlige hygiene og kan glemme å verne om sin intime sfære. Denne personen kan iblant rives med av uklare tanker og forvirring. Men fortsatt trenger det ikke være mer alvorlig enn at personen kan fungere utmerket i et bofellesskap, bare det er tilstrekkelig tilsyn og tilrettelegging, og bare det er noen der som kan gripe tak i disse små problemene og hjelpe personen på rett kjøl der og da. Dette vil gi økt trygghet for alle og heve kvaliteten på bofellesskapet for alle beboerne.

Hjemmesykepleien har som kjent mange oppgaver rundt omkring i hjemmene, og de kan selvfølgelig ikke beslaglegges til å ta denne oppgaven, for da vil det gå ut over de trengende ellers ute i bygda.
Jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget at det allerede er et vedtak i kommunestyret for å opprette denne stillingen ved Hedalsheimen og at vedtaket ikke er fulgt opp.

Jeg er helt sikker på at dette er et bra og viktig vedtak, for de som bor der, både for dem som er rammet av lettere demens og for alle de andre beboerne at de vet at de demente får den hjelpen de trenger og for alle pårørende som føler «presset».

Det er jo slik at en gjerne vil at sine eldre skal han det bra, at de skal slippe å være forvirret i lang tid om gangen, slippe å føle seg ensomme mer enn nødvendig, for ensomhetsfølelse er noe som virkelig kan ramme den demente med stor og uforklarlig styrke ettersom de ikke alltid forstår og de kan ha glemt at de hadde besøk samme dag eller dagen før osv osv. Så føler de seg forlatte og noen kan også begynne å gråte fordi de tror at alle har glemt dem.

Mange kan rammes av demens, og det finnes i de fleste familier. Derfor om en hypotetisk setter inn sitt eget navn eller en annen i familien sitt navn i den dementes sted, - ektefelle , forelder , barn, så vil en/de fleste kunne forstå at det er viktig med denne stillingen ved Hedalsheimen. Det er noe som kan ramme mange av innbyggerne i Norge og i Hedalen i større eller mindre grad og derfor er det viktig at vedtaket blir gjennomført nå.
Nå har det gått meget lang tid siden vedtaket ble gjort uten at det har skjedd noe!

Så jeg foreslår derfor at det skjæres igjennom, og at hjemmesykepleien i Hedalen får ta over dette oppdraget med å finne folk og at de får avsatt tid til det for det er vel ingen som kjenner virkeligheten ved Hedalsheimen bedre enn dem. Og de er et flott team og det i seg selv vil kunne inspirere nyansatte til en god jobb.

Lokalene står ferdige, mye flott dugnadarbeid har blitt gjort av frivillige og de har vært utrolig flinke.

Jeg mener bestemt at i stedet for å vente på den perfekte løsning (hva nå enn den måtte være), er det bedre å komme i gang med vikarer for jeg er sikker på at de finnes i nærmiljøet. Den som leter, skal finne, sies det, men her ser det ut som det ikke letes, og da finner en heller ingen ting.
Hvis en hypotetisk tenker seg at dette i stedet gjaldt barnepass, er jeg sikker på at en ansvarlig mor eller far heller ville ha 2-3 forskjellige barnepassere enn å ikke ha noen og overlate barna til seg selv fordi de venter på den perfekte barnepasser. Lar de heller barna gå/være alene?
Demente har det til fellers med barn at de trenger tilsyn og hjelp, først og fremst av et annet menneske , dette er veldig ofte viktigere enn selve tittelen til dette mennesket.

Hvis vi ønsker at Hedalen skal være en bygd hvor folk kan få bo så lenge som mulig og være en bygd i utvikling, er dette veldig viktig å ta tak i.