Livet er ikke et regnestykke – heldigvis! 

SIGRID BREDESEN-FOSSHOLT

Jeg innrømmer at jeg er uintelligent. Jeg er faktisk så dum at jeg mener man kan ha et rikt og meningsfylt liv uten å mestre hoderegning. Er det ikke den kategorien man havner i når en teller på fingrene når bolledeigen skal tredobbles og synes fryktelig synd på alle som er dømt til et liv i kontorstolen, på jakt etter fasiten? 

En gang hadde jeg en forelesning om datamaskinen, og hvordan den er skrudd sammen. Det jeg husker best er at læreren forklarte et regnestykke på tavlen, og utbrøt full av entusiasme: «Så heiser vi det negative flagget her!» Hva det betyr er fremdeles en gåte, men det er en god oppsumering av timen. 

Noe jeg har undret meg over, er at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom matematiske ferdigheter og økonomisk sans. En jeg vet om jobber som matematikklærer, og har så høy IQ at han kunne vært medlem av Mensa hvis han ønsket det. Men hva bruker han ferdighetene til? Han sitter oppe om natten for å spille sjakk, og smugleser bridgebøker på do. Familiens økonomi har han derimot liten interesse i  –  å betale en regning kan faktisk by på store problemer. Hva har man da igjen for å raskt finne svaret på 246 x 17 - 125?

(Hvis du nå bruker den verdifulle tiden din på å løse dette meningsløse regnestykke, er det etter min mening grunn til bekymring.) Nei, livet er atskillig mer komplisert enn dette! 

Her om dagen leste jeg tilfeldigvis på nettet om en mann, som jeg syntes hørtes meget fornuftig ut. Han heter Anthony Freeling og er professor og forfatter, noe som forhåpentligvis betyr at han vet hva han snakker om.

Freeling mener noen av de sterkeste gründerne i Norge, som Røkke og Fredriksen, har brukt mer teft og intuisjon enn de har brukt rasjonell, akademisk tilnærming til forretningslivet. Han sier at dagens marked endrer seg så raskt at det er de mest tilpasningsdyktige som vinner. 

Det kan derimot se ut som om grunnskolen mener livet er et regnestykke som skal løses. Personlig mener jeg det er vel så viktig å møte verden med blant annet selvtillitt. Det er fort gjort å bli knekt av høye krav, for så å bli tatt ut i tilpasset opplæring og kanskje bli stigmatisert som dum av den grunn. Kanskje man i stedet skulle hatt et større fokus på å skape tilpasningsdyktige elever? Elever som ikke bare søker etter det riktige svaret, med to rette streker under. I følge Freeling vil ikke nødvendigvis toppkarakterer på de nasjonale prøvene være et «frikort» videre på reisen. 

Etter 10 år i «mattekverna» ble jeg endelig skviset ut. Man trenger ikke være en mester i sannsynlighetsregning for å skjønne at opptil flere elever antageligvis har tatt skade av den røffe medfarten. Selv har jeg i denne prosessen mest sannsynlig pådratt meg snev av den alvorlige angstlidelsen —  arithmofobi. Jeg innrømmer at det kan ha sine fordeler å besitte de mest grunnleggende matematiske ferdighetene. Derimot ser jeg ingen grunn til å stifte bekjentskap med herr Cosinus og hans kjærlighet til fru Katet. Dette har jeg hørt rykter om er et  trekantforhold hvor også herr Hypotenus er innblandet. Slike intriger holder jeg meg langt unna! 

Det kan faktisk få alvorlige konsekvenser å bli for opphengt i matematiske lover og regler. Blant annet gir minus og minus pluss innenfor klasserommets harde vegger, men dette prinsippet virker ikke alltid ellers i livet. Min erfaring er at minus og minus ofte forblir minus. Mangler du for eksempel penger og handler på kredittkortet, er veien kort til Luksusfellen på tv3. Har du derimot pluss og pluss, ser jeg ingen grunn til å heise det negative flagget! 

Jeg anser det ikke som et stort problem at jeg er dårlig i matematikk. Er det noe jeg lurer på er det alltid noen å spørre. Faktisk synes jeg det er et større savn at jeg ikke kan snekre. Det ville jeg utvilsomt fått mer bruk for!