Delt mestringsglede

LINE WERMUNDSEN MORK

En bonus med hytte i Hedalen er den korte reiseveien til Oslo. To og en halv time fra dør til dør er veldig greit. I vinter har det vært ekstra viktig ikke å komme hjem alt for sent på søndag. ”Hjem til Monsen” har vært fast takst.

Hva var det med dette programmet som fikk hver tredje nordmann til å sette seg ned foran TV-skjermen på søndagskvelden?

Det er selvsagt spennende personligheter og flotte enkeltprestasjoner. Sånt blir det god TV av.

Det er flott natur, i et område som ikke er blant de meste besøkte (hittil i alle fall).

Det er reality-tv med mye psykologisk spill, men andre programmer har et vel så stort innslag av seere som liker å følge intrigene deltagerne i mellom.

Jeg tror dette først og fremst handlet om andre ting.

Delt glede. Delt mestringsglede. Jeg har skrevet om det før, men gjør det igjen, for jo eldre jeg blir desto viktigere ser jeg hvor viktig mestring er for livsgleden. Skalaen går fra å følge seg totalt mislykket, til likegyldighet og over til rus, mestringsrus. Det var utslag av det siste vi så da deltakerne i Lars Monsens program kunne ta på steinvarden på toppen av Snøhetta. Da følger jubelrop og tårer naturlig med.

Hjelp. På jakt etter mestringsrusen kan vi fort bli som små barn: ”Klare selv!”. Vel og bra det, men på vei til Snøhetta fikk vi se at det å tørre å ta i mot hjelp, var helt avgjørende. Delt glede her også, både for den som fikk lov å hjelpe, og den som fikk hjelp. Men det krever mot å tørre å be om hjelp!

Lagarbeide. Alene kan vi klare mye, men sammen kan vi klare så uendelig mye mer – helt utrolig mye mer faktisk.
Hvor ligger din Snøhetta? Hvem skal du ha med på laget? Husk å be dem om hjelp! God tur!