”Ho derre med alle de unga og bare ett bein”

 BENTE FEKJÆR SKOGLY

Det er en setning som har betydd mye for meg etter jeg overhørte et eldre ektepar her i bygda. Jeg kom inn på butikken og hilste på mannen, og han hilste tilbake.  Da jeg hadde gått noen skritt, hørte jeg han sa:
─ Hvem var detta, da?  ─ Å, det er ho med alle de unga, og som har bare ett bein, fikk han til svar fra kona.  Da smilte jeg litt for meg selv, for jeg ble plassert med en gang, de visste hvem jeg var.  Og det er ingen selvfølge det i dagens samfunn, mange kjenner ikke naboen sin en gang.

Jeg er veldig glad for at jeg har fått vokse opp her i Hedalen, for på den måten fikk jeg et enormt støtteapparat rundt meg da jeg som tiåring fikk kreft og måtte ha bare ett bein resten av livet. Jeg husker jeg syntes det var veldig godt å komme tilbake til skolen igjen mellom mine 24 cellegiftkurer, for på den måten fikk jeg være en normal tiåring mellom slagene.

Jeg gikk i en klasse og på en skole hvor mine medelever tok meg med i leken og behandlet meg som de andre på skolen. Jeg ble like mye kastet i snøen eller nappet lue av som de andre elevene.

Lærerne satte like store krav til meg som til de andre. Jeg liker å innbille meg selv det i hvert fall. Jeg måtte ha gym og hoppet rundt på én fot når vi hadde staffett, jeg fikk trent opp balansen min veldig godt. De var også veldig flinke til å informere klassen om min situasjon. Så da jeg kom på skolen, var det ingen som stilte noen ubehagelige spørsmål eller holdt meg utenfor.

Dette betydde enormt mye når jeg kom på krykker, uten hår, med parykk, uten øyebryn eller vipper, og noen ganger helt hvit i ansiktet fordi jeg hadde kastet opp en uke i strekk. Men på skolen ville jeg, for det ble min friplass fra alt som var vanskelig. Der slapp jeg å forholde meg til blodprøver, pussbekken og  røntgenbilder.

Det var veldig mye kvalme, men når jeg visste drosja fra Fossholt  var på tur for å hente mamma og meg på Radiumhospitalet, så minte jeg meg selv på at jeg skulle hjem til Hedalen igjen, få slappe av og få være en vanlig tiåring. Da hadde jeg ikke tid til å være kvalm.

Min bestemor stod alltid på trappa når jeg kom hjem, og jeg hoppet av hos henne. Jeg bodde hos mine besteforeldre når jeg var hjemme på perm. Der sto maten klar, og jeg spiste litt av det, men det kom ofte i retur. Men da kom ho med noe annet, for mat, det måtte man ha!

Bestemor var like vrang og egen som jeg selv er, og det kommer man veldig langt med her i livet. Jeg er helt sikker på at dere også har fulgt serien ”Ingen grenser” på tv. Der ser man at man kommer langt med å ha sterk viljestyrke. Alt går bare man tar tiden til hjelp og ikke setter seg ned og tenker at dette går ikke an å få til. Da blir man ofte sittende i gjørma. 

Det som slo meg da jeg så på serien, var at menneskene som var med på turen med Monsen, ofte var ensomme og hadde et veldig lite nettverk rundt seg. Mange sa de hadde blitt med på serien for at de skulle bli kjente og bli lagt merke til.

Jeg har aldri følt det slik, jeg som har fått vokse opp og bor her i Hedalen.  Jeg har blitt så godt tatt vare på av alle mine sambygdinger. Alle har brydd seg på en positiv måte! Jeg tror jeg har blitt bortskjemt ─ rett og slett.

I 40-årsgave ønsket jeg å få flytte opp den lille røde gamlestua på tunet vårt. ─ Det kan du ikke få til, sa de fleste. Og det så veldig mørkt ut en stund, men mannen min, Morten, vet at jeg ikke gir meg når jeg har fått en idé i hodet. Han kontaktet Øyvind med mannskap, og vips, så sto stua oppe hos oss. De flyttet den opp hel ved hjelp av stokker og traktorer, så til og med det ønsket fikk jeg innfridd. Tusen takk!

Foto: Arne G.Perlestenbakken

─ Du er jammen bortskjemt, sa min sønn, Herman, i en spøkefull tone da stua var på plass ─ og det er jeg også. Jeg har fått det jeg ønsket meg her i livet . En god og snill mann, masse gode venner som kommer på besøk, huset fullt av unger, jeg skulle gjerne hatt flere, men jeg heldig og låner noen av og til;  ungdommer som kommer hjem med sine kjekke kjærester.

Det er ikke sikkert jeg hadde klart meg så godt den gangen i 1983 hvis jeg ikke hadde hatt alle dere sambygdinger. Fortsett med å bry dere på den positive måten, det kan snu en dårlig dag til en god dag!

Derfor blir setningen ”ho derre med alle de unga og bare ett bein” betydningsfull for meg, for jeg trenger ikke være på tv for å ha et godt liv,  jeg kan bo her i vakre Hedalen.

Foto: Arne G.Perlestenbakken