India

HERMANN GRØV
Etter flere år med overtalelser fra min kone dro vi i julen til India for å besøke våre venner og stedene Mumbai, Nagpur, Agra og Delhi. Denne innholdsrike turen til dette mangfoldige landet gav meg så sterke inntrykk og minner at jeg har lyst til å dele det med flere…

India er det største landet i Sør-Asia. Hovedstaden er New Delhi. India er delt opp i 28 delstater og 7 territorier. Landet har en felles grense med Pakistan i vest og nordvest, Kina, Nepal og Bhutan i Nord og Burma og Bangladesh i øst. Kyststripen er lang og grenser i vest mot Arabiahavet, i sør mot Indiahavet og i øst mot Bengalbukta. Klimaet varierer fra tropisk i sør til temperert i nord. Med et areal på over 3.000.000 kvm og 1,21 milliarder innbyggere er landet verdens syvende største land, verdens nest folkerike og verdens største demokrati. India har i dag verdens fjerde største økonomi og har den nest største økonomiske veksten i verden etter Kina.

Det første som slår meg når jeg ankommer Mumbai, er lukten. Det er lukten av forfall og vekst, lukten av havet, lukten av søppel, dyr og mennesker. Det lukter av hjertesorg, kamp for et liv, ti tusen restauranter, fem tusen templer, helligdommer, kirker og moskeer, og hundrevis av basarer hvor det utelukkende selges parfymeolje, krydder, røkelse og friske blomster. Lukten tar pusten fra deg og føles overveldende, men til slutt elsker du den…

Det neste som slår meg, er kaoset og den enorme fattigdommen langs gatene. Veiene er overfylt av mennesker, dyr og kjøretøy som er i konstant bevegelse i et kaos uten noen form for trafikkregler som overholdes. Langs veiene er det mange steder kilometer på kilometer med mennesker i fattigdom som bor i de største slumområdene i Asia.

Og så er det menneskene; hinduer, muslimer, kristne, buddhister, parsere, jainaer, animister og andre mennesker fra ulike kastesystemer og religioner. Lys hud, mørk hud og dypgrønne øyne, gyllenbrune og svarte, alle forskjellige ansikter og former av dette store mangfoldet, denne uforlignelige skjønnheten som er India.

Mitt første møte med India kan vel beskrives med et enkelt ord; ”kultursjokk!”. Luktene, kaoset, menneskene, dyrene og lydene er et ubeskrivelig inntrykk. Turen med taxi fra flyplassen til våre venner i Mumbai startet på en bred motorvei. Det lignet påfallende det velstelte landskapet som omkranser en helt vanlig vestlig flyplass. Det velkjente gav meg en trygghet som ble rystet til grunnvollene allerede etter første innsnevring av veien. Da kom det første synet av slummen og fattigdommen. Fra veikanten strakte slummen seg utover brune og svarte sanddyner inntil den møtte horisonten. De stusselige skurene ble holdt sammen av filler, plast og papir, stråmatter og bambusstokker. De var forbundet med hverandre og støttet til hverandre, og mellom dem snodde det seg smale stier. Det fortonet seg som ufattelig at det lå en moderne flyplass, full av velstående besluttsomme reisende, bare noen kilometer unna alle disse rykende, smuldrende drømmene.

Slummen fortsatte i kilometer etter kilometer. Etter å ha kommet meg etter det første sjokket, blir jeg fylt med en slags undring. Jeg begynte å se forbi omfanget av slummen og på menneskene som fylte den. En kvinne vasker håret sitt på åpen gate, en annen vasker barna sine med et lite fat med vann. En mann leier de hellige kuene sine, mens en annen klipper håret sitt foran et sprukket speil. Overalt er det yrende lekende barn. Det paradoksale i all denne elendigheten er at uansett hvor jeg vender blikket ser jeg leende og smilende ansikter.

Taxien beveger seg etter hvert saktere langs smale, skitne gater med tettbygde hus. Trafikken kverner seg forunderlig effektivt gjennom gatene i en strøm av busser, biler, lastebiler, sykler, oksekjerrer, hunder, høner, scootere og mennesker. Det er for meg forunderlig hvordan det i det hele tatt er mulig å bevege seg i dette kaoset av bevegende elementer uten noe tilsynelatende form for trafikkregler. Og er du så uheldig at du kræsjer, er det ikke politiet som kommer, men mobben. De har sine egne metoder å ordne opp i bilulykker på der den uheldige sjåføren blir utsatt for rene lynsjestemningen.

Mumbai er Indias økonomiske hovedstad og er blant indere kalt mulighetens by. Da spesielt med tanke på filmindustrien i Bollywood og de mange multinasjonale firmaene som er etablert her. Vi blir mottatt som Bollywoodstjerner av våre venner, Ajay og Rowena.

Tross stor fattigdom har indere en hjertelighet og gjestfrihet som jeg aldri tidligere har opplevd. De deler av det lille de har og gjør alt for at du skal føle deg vel og velkommen. Samtidig viser de en livsglede som er helt utrolig. Vi blir servert mat som vi spiser med hendene mens familien ser på oss. Skikken i India er nemlig at vertskapet ikke spiser før gjestene har spist opp.

De tar oss så med på en biltur for å vise oss sitt Mumbai. Et Mumbai som for meg gir så mange inntrykk at det er vanskelig å ta inn over seg. Dette er kontrastenes by. Vi besøker det 5 stjerners hotellet Taj Mahal Hotel som ble bombet i et attentat i 2008 for så å ta turen noen kvartaler bortenfor der et av de mange slumområdene slår imot oss med sine lukter, lyder og sin dynamiske strøm av mennesker, dyr og kjøretøyer.

En tur innom ”Indias far”; Mahatma Gandhis hus gjorde også inntrykk. Denne fredens mann som i mange år ytret ikke- voldelig motstand og protest mot det britiske regimet som styrte India frem til det ble et selvstendig land i 1947. Gandhi dør året etter i 1948. Vi opplever blant annet templer, ”hanging garden” – en hage på toppen av Mumbai hvor de blant annet har et hull som de slipper ned døde persiske mennesker. Disse likene blir så spist opp av ørner som sirkler rundt i lav høyde. ”Gate of India” – porten hvor de første Britene entret India, ”Malabar Hill” – En fasjonabel fjellside for de rike og mye mer. For meg var ikke severdighetene så viktig, men det å oppleve India med alle sine uttrykk var en opplevelse i seg selv.

Vi tar farvel med våre venner og blir i Mumbai noen dager til før vi tar lokalfly til Nagpur midt inne i India. Nagpur betyr ”slangenes by” og byen har ca. 4. millioner innbyggere. Dette er hovedstaden for dyrkelse av appelsiner i India. Det er ikke stort å se som turist i Nagpur, men for oss ble opplevelsene sammen med våre venner sterke og minnerike.

På flyplassen blir vi mottatt av vår venn, Sudjata. Hun har for anledningen fått en venn (Sonu) til å være privatsjåfør for oss de 5 dagene vi skulle tilbringe i Nagpur. Også her mottar de oss som Bollywood stjerner med stor hjertelighet og gjestfrihet. Vi blir inkludert i familien som den skulle vært vår egen.

Benjamin (Sudjatas mann) er satt tilbake fysisk da han har transplantert en nyre og fått ettervirkninger av dette med alvorlig lungebetennelse og vann på lungene som måtte tappes. Han har likevel kommet seg ut av sengen og tar imot oss sittende i stuen inne i familiens beskjedne og enkle hus. Det blir et sterkt møte da det er 13 år siden Trude møtte familien sist.

Dagene i Nagpur blir en sosial opplevelse. Våre venner ønsker å vise oss frem og introduserer oss for det som kan krype og gå av venner og familie. I løpet av de fem dagene vi var i Nagpur så vi ikke én hvit mann. Vi ble med andre ord glodd på, tatt på og behandlet som om vi skulle vært konge og dronning i dette landet. Og alle ønsket de et bilde av oss.

Vi besøkte en dag en landsby et par timers kjøring fra Nagpur. Denne landsbyen bestod av enkle jordhytter uten strøm, og gater av jord og grus. Det var som å skru tiden 100 år tilbake. Tross sine store landbruksområder fantes det ikke en traktor i landsbyen. Alt arbeidet foregikk for hånd og ved hjelp av noen få kuer. Når vi blir vist inn i landsbyen, tar det ikke lang tid før stort sett alle innbyggerne samler seg rundt oss.

I starten av India-oppholdet var denne nysgjerrigheten og intense interessen for oss ukomfortabel, men etter hvert venner vi oss til det. Vi blir vist rundt av noen gutter som med stort iver fortalte hvordan dagliglivet i denne landsbyen fortonet seg. Det er simple og enkle kår, men innbyggerne virket tross denne enkelheten likevel glade og fornøyde. Vi har piknik i åkeren med våre venner, der vi spiller fotball og hygger oss med lokal mat. Når vi forlater landsbyen vil en av bøndene gi oss en levende hane som gave. Vi takker høflig nei, men er rørt over denne gavmildheten.

Etter fem dagers opphold med våre venner forlater vi Nagpur og tar nattoget til Agra og Taj Mahal. Denne togturen var en opplevelse i seg selv. Vi måtte ligge i trange kupeer på harde ukomfortable senger.

Menneskene i kupeen viste stor interesse for oss, og det tar sin tid før vi får lagt oss til å sove. Vi ankommer Agra tidlig på morgenen. Der venter vi en stund før en taxisjåfør dukker opp og bringer oss til noen venner av Benjamin. Etter frokost kjører de oss til Taj Mahal. Denne fantastiske bygningen i marmor er en av verdens syv underverker og ble bygget av Keiser Shah Jahan til minne om sin andre kone som døde i 1631. Det tok 20.000 arbeidere 20 år å bygge dette underverket. Historien sier at keiseren etter ferdigstillelse kuttet av alle hendene på arbeiderne slik at de ikke kunne bygge enda et like vakkert bygg.

Etter store forhandlinger om pris får vi booket en taxi som tar oss den seks timers lange kjøreturen til New Delhi. Forhandlinger er en stor del av dette korrupte samfunnet. Noe også Telenor (Uninor) smertelig har fått oppleve den siste tiden. Vi prutet alltid på pris, men satt ofte igjen med en følelse av å ha blitt lurt. Som salgsmann, ble jeg likevel fascinert over de mange selgerne som aldri gav opp et salg når muligheten var der. I en liten, gammel og rusten Fiat føles en 6 timers kjøretur som en evighet. Vi ankommer endelig New Delhi når det begynner å bli mørkt. Igjen omsluker trafikken og menneskene oss i en uendelig dynamisk bevegelse.

New Delhi er hovedstaden i India. Byen er delt inn i to bydeler; Old Delhi var Muslimenes hovedstad mellom 17 og 19 århundre og New Delhi som hovedstad ble skapt av Britene på 1900 tallet. I tillegg til historiske momenter og sin rolle som regjeringens hovedsete er New Delhi byen hvor de fleste starter sin reise i India. Vi ender vår reise her….

Denne byen er renere og mer vestlig enn de andre byene vi har opplevd i India hittil. Vi bor disse dagene svært sentralt i et backpacker område på et ok hotell. Dagene i New Delhi går med til shopping og severdigheter.

Vi forlater India med en følelse av takknemlighet og tristhet. Takknemlighet for livet og den høye levestandarden og livskvaliteten hjemme i Norge, men samtidig en tristhet over alle disse menneskene som bor i og lever under enkle og fattige kår i India. Tross fattigdom og elendige levevilkår virker det likevel som menneskene her, forunderlig nok, er fornøyde og glade over livet og det lille de har.

Det slår meg at vi har mye å lære av dette i velferdsstaten Norge. Tross en svært høy levestandard, gratis skole, gratis helsevesen og fri tilgang på materielle goder virker det som vi nordmenn noen ganger glemmer at for bare ca. 100 år siden var vi ett av de fattigste landene i Europa. Vi glemmer å glede oss over de små gleder, vi glemmer å nyte livets goder i et konstant jag etter å nå målet vi har satt oss langt der fremme. Vi glemmer å ta vare på de rundt oss før det er for sent, vi glemmer å ta oss tid i hverdagen til familie og venner og vi blir mer og mer kravstore og materialistiske etter hvert som oljepengene pumpes inn i dette annerledes landet i nord. India har gitt meg sterke inntrykk og forhåpentligvis hjulpet meg til å få et nyere og bedre perspektiv over livet.
Jeg avslutter med sitatet, som mange indere sa til meg på turen når jeg viste forundring over noe; ”INDIA IS INDIA”! - Dette landet må oppleves og sanses!

Fire dager etter drar jeg til New York på jobbreise. Det er en helt annen historie.