Demokrati og åpenhet i praksis

MAGNE RUUD

I snart ett år har vi hørt at samfunnets interesser best kan ivaretas med mer åpenhet og mer demokrati. Det høres så riktig ut, men usikkerheten er der for hva som egentlig menes.

Ser man noen tiår tilbake, så skjedde politiske beslutninger på kammerset, i form av ”at noen har snakket sammen”. Gerhardsen var en bra mann han, men særlig kjent for involvering og demokratiske prosesser var han ikke. Jeg føler at denne arven fortsatt er gjeldende for deler av det politiske Sør-Aurdal.

Sjelden har vel et politisk vedtak vært så grundig behandlet som det kommende demenstilbudet ved Hedalsheimen.

Uttallige forsøk med vikarierende argumenter, hele tiden fra en engere krets av aktører, som kun dreide seg om lokalisering, førte ikke fram.
”Pasientens beste”, brannfare” og ”økonomi” er velklingende og besnærende argumenter som man kunne gjemme seg bak.

Hadde argumentasjonen vært konsistent med hva som ligger til grunn for andre forslag og vedtak, så hadde man i det minste vært konsekvent. Derimot ble faglige, økonomiske og administrative vurderinger oversett og tilsidesatt. Dermed sto aktørene avkledd tilbake, og med lett synlige virkemidler som taktikkeri, obstruksjon og beinkrok.

Omkamper hører også demokratiet til, men som oftest blir de annonsert på forhånd. Siste forsøk på å forkludre vedtaket skjedde ved en gedigen hoftesving. Med stedfortredende kaptein møtte man i kommunestyret med bundet mandat om endringsforslag til disponering av noen lusekroner fra siste års regnskap.

Så virkningsfullt var det å binde mandatene at røster man vanligvis hører, over de fleste andre, effektivt ble brakt til taushet. Er slike metoder i overensstemmelse med hva den jevne velger la til grunn da man gikk til valg, og er dette realiteten av slagordene ”mer åpenhet og mer demokrati”?

Takket være at noen følger med i timen og refererer hva som skjer, får vi andre ta del i de underligste argumenter og irrganger for hva som blir benevnt som lokalpolitikk.