Kveldsandakt i Hedalen stavkirke onsdag 18. juli
Lyset skinner i mørket

Fortiden er omme

Fremtiden vil komme

Nå i dette øyeblikk

Står vi i Guds nåde

År som sank i havet

År som er Guds gave

Nå i dette øyeblikk

Står vi i Guds nåde

Tid som Herren sender

Alt er i hans hender

Nå i dette øyeblikk

Står vi i hans nåde

Tid vil være omme

Evighet vil komme

Hver en stund, hvert øyeblikk

Står vi i Guds nåde.

Vi står i Guds nåde i dette hellige rommet, og vi står sammen med mange, over hele landet, som kommende søndag skal minnes tragedien og ondskapen som har rystet et helt folk. Kirkerommene ble åpnet for klage, gråt og ordløs bønn. Selv dro jeg fra hytta på Reset om morgenen den 23. juli i fjor tilbake til Stavanger for å lede det kirkelige hjelpearbeidet der. Jeg drar dit kommende søndag, som faller på 22. juli, for å være med i Stavanger Domkirke. Nå i kveld, her i Hedalen kirke, har Turid og jeg valgt tekster og salmer som mange vil møte i mange norske kirker førstkommende søndag. Og evangelieteksten som er valgt, er fra Johannes 1,5: ”Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det”. Det er dagens evangelium. Teksten, sammen med ordene fra profeten  Jeremia: ”Jeg vil gi dere fremtid og håp”, og ordene fra Romerbrevet om at det ikke er noen makt som skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre, er valgt som håpstekster denne spesielle søndagen – på dagen ett år etter det uvirkelige døgnet.

Vi har levd med 22. juli i vår nasjons bevissthet i et langt år. Vi ser for oss ansikter, og mange av oss synes dagen er vanskelig å møte. Mindre enn 24 timer etter at bomben smalt i regjeringskvartalet, og skuddene spredte død og uhygge på Utøya, kom jeg med to av de overlevende til Sola fra Gardermoen, rett inn i et første møte med den brutale voldshandlingen. Jeg møtte en virkelighet så grusom at bare ett ord kunne beskrive opplevelsen de to hadde hatt sammen med de andre ungdommene fra hele landet som var på øya. Ordet er like dekkende etter å ha hørt de mange stemmene under rettssaken: ondskap. Ren, pur ondskap.

Men det var også andre ord jeg hørte, ord vi alle skulle høre i dagene og ukene som fulgte: samhold, kjærlighet og håp. Vi hørte det i kirkene og vi hørte det i folketoget i Oslo, der kronprinsen talte. ”Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet og møte hat med samhold”. Køen av mennesker som ville inn i stillhetens rom, tenne lys i lysglobene, be en bønn,  titusenvis som samlet seg med roser og fakler i hendene, mennesker som holdt rundt hverandre, alt dette gjorde at jeg visste at mørket og døden ikke skulle få det siste ordet. Vi erfarte dybden i dagens korte evangelietekst: ”Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det.” Vi erfarte med alle sanser at lyset var sterkere enn mørket. Bønner ble bedt og nærvær ble delt, og her, i det mest sårbare, visste jeg at det var sant, det salmedikteren Svein Ellingsen skriver i en salme:

Herre, du våker i verdens natt

Herre, du bor i mørket

Herre, du viser oss Kristi dag!

Selv under livets tyngste slag

Er vi hos deg, du vår Gud!

Mørket er ikke en del av Gud. Mørket og ondskapen er Guds fiende. Gud er lys, og ”det finnes ikke mørke i ham” (1. Joh 1,5). Jesus sier om seg selv: ”Jeg er verdens lys” (Joh 8,12).

”Han våker i verdens natt”. I møtet med den ondskapen ungdommene møtte, kunne jeg bare si: Han som sa om seg selv: ”Jeg er verdens lys”, han sto selv alene, og møtte døden alene på korstreet, mens han uttalte ordene: ”Min Gud, min Gud”, hvorfor har du forlatt meg?”

Derfor er det hans lys som skinner i mørket, og ”mørket har ikke overvunnet det”. 

I dette hellige rommet har generasjoner erfart at den trassige troen på at livet er sterkere enn dødskreftene, virkelig holder. I dette hellige rommet får vi bekreftet at ”verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”

Et ord gikk verden rundt etter 22. juli: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenke hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen.” Kloke, sterke ord. I dag kan vi si med en enkel omskrivning: Om én mann kan vise så mye kjærlighet, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen. Det lyset teksten taler om, lyset som skinner i mørket, har den egenskapen at når lysstrålene fra ham som gikk veien til korset, treffer oss, blir vi synlige for hverandre. Vi ser at vi må ta denne lærdommen av det som hendte 22. juli:

Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket

Noen må være de svakes bror. Gud, La din vilje skje på jord

Hjelp oss å følge ditt bud.

Noen må bære en annens nød, noen må vise mildhet

Noen må kjempe for andres rett. Gud, la ditt rikes tegn bli sett

Hjelp oss å følge ditt bud!

Og vår bekjennelse ett år etter  ondskapens tragedie, er denne:

Herre, DU må våke i verdens natt

Herre, du bor i mørket.