Min barndoms grønne dal – og om å kjøre i grønne korridorer

RØNNAUG SØRLIE
Min barndoms dal var alltid grønn, sola sto høgt på himmelen og det regna aldri i min barndoms grønne dal.  I min barndom gråt jeg alltid når jeg forlot dalen, og jeg lengta alltid tilbake til det grønne. Og fortsatt er denne dalen grønn, veldig grønn. Var den like grønn i min barndom på 50-tallet?

Med min nøkterne voksne kunnskap og noen gamle bilder, var nok bygda på 50-tallet atskillig mer fargesammensatt enn den er i dag. Da var det store områder i bygda som ble slått av slåmaskin. Alle åkerkanter ble slått med ljå, det ble dyrka grønnsaker og poteter, plogen gikk over store områder. Alle grønne buskvekster ble effektive spist opp av beitende sauer og geit og andre husdyr. Og gjorde de ikke det, måtte alle ut for å lauve slik at de samme dyra hadde noe for til vinteren. Alle hadde utsikt, om ikke til fjell, så i alle fall til naboen.

Bygda var selvfølgelig grønn da også.  Men den hadde islag av andre farger, og lauvvekstene hadde dårligere kår.  Jeg ser ingen dårlige kår for lauvvekster i dag.  Er det nødvendig at bygda skal være så grønn! Er det nødvendig at den skal være så grønn at jeg ikke ser noen naboer lenger, at når jeg kjører ned grenda og videre til butikken, så kjører jeg i grønne korridorer. Jeg ser bare grantrær og ditto lauvtrær, og det er ikke mulig lenger å følge med på hva naboen driver med, for han er skjult bak tett lauvverk. Det er ikke det at jeg absolutt skal se hva naboen gjør, men det er jo hyggelig å se folk av og til – ikke sant?

Plutselig en dag i fjor sommer hadde Lisbråtån fått utsikt til Bogen og Vassfarfjella!  For en lykke! Og lenger sør i  bygda hadde det vært storm, og der var det flere mål uten trær. Og vi så Vassfarfjella når vi kjørte sørover! Den grønne korridoren var borte! For en lykke! Det var jo rent vakkert å reise Hedalsvegen!

Hvis noen er enige med meg i at det er litt for grønt, så burde vi kanskje gjøre noe? Jeg tar ikke til ordet for at vi skal hogge skog som ikke er hogstmoden, men det må vel gå an å ta noen lauvtrær her og der? Det går vel an å rydde langs Hedalsvegen slik at det kan bli en opplevelse igjen å se fjell, elv, og veldyrka garder når vi farer langs vegen?  Så fine fjell er det ingen som har i bygdene nær oss. Men det er ingen tilreisende som ser dem når de reiser langs vegen vår.

Er min grønne barndoms dal fortsatt grønn? Svaret er selvfølgelig ja – så til de grader. Den er grønn og fin, men den er altfor grønn! Jeg liker grønt, jeg, men jeg liker ikke å leve  i det grønne slik at  jeg ikke ser naboen, ikke ser fjellet, ikke ser skogen for bare trær. Går det ikke an å gjøre noe med alt dette grønne som vokser oss bokstavlig talt over hodet? Å ordne opp i dette må da vel være noe for dugnadsbygda Hedalen?