Kirkekonsert til fornøyelse og ettertanke

- Jeg vil hilse dere med Guds fred. Slik innledet pinsepredikant og statsstipendiat Elias Axelsen Hilmekonserten i Hedalen stavkirke dette året. Yrkesbetegnelsen på statsbudsjettet er ellers ”Sanger og tradisjonsformidler.”

Elias Akelsen og Stian Carstensen
 

Det første Jørn Hilmestemnet ble arrangert i 1960. Da var Elias Akelsen 13 år gammel. Med Helsedirektoratet, Kirken og Omstreifermisjonen som redskap ble det gjort , forhåpentligvis velmente, forsøk på fjerne taternes kultur og tradisjoner fra norsk territorium.  
 

– I dag vil jeg så fryktelig gjerne slå fast at vi og verden går framover, men jeg er redd vi fremdeles trenger den påminnelsen Axelsen kom med:  Mennesker skal behandles som mennesker, ikke som gruppe.  

Før konserten begynte, fikk jeg anledning til en kort samtale med Axelsen og hans medmusikant denne kvelden, Stian Carstensen. Spørsmålet om hvordan ungdomserfaringene har påvirket hans syn på Kirken og samfunnet forøvrig, har Axelsen antakelig fått uttallige ganger. Svaret kom i alle fall kjapt: – Vi skal tilgi, men ikke glemme.
 

De to kunne ellers fortelle at de har gitt ut fem plater i lag. Carstensen er, som vi før har vært inne på, frontfigur i bandet Farmers Market. Sammen med dette bandet mottok han Spellemannsprisen i 2002, og han levde så absolutt opp til sitt rykte som trekkspillvirtuos. Bestefaren var interessert i sigøynermusikk. Folkemusikk fra Balkan-landene kom sjelden eller aldri på markedet her i Vest-Europa i kommunisttida, men de fikk tak i ei plate som var utgitt i England. Etter det begynte unge Carstensen (født 1971) med årlige turer til Balkan.

I år 2000 kom en person som kjente til hans interesse for sigøynermusikken med en

Elias Axelsen-kassett, og samarbeidet ble etablert.

En av platene Axelsen og Carstensen har utgitt sammen, heter ”Hjemlands klokker.” Den første melodien vi fikk høre, var tittelmelodien fra denne plata, en sang om det kristne evighetshåpet. En annen plate inneholder sanger av Åge Samuelsen. Disse sangene fikk vi flere av, f.eks. ”Å Jesus, du som fyller alt i alle”, og ”Av hele verden vil jeg velge Jesus.” Jeg tør ikke påstå at trekkspillmusikken svingte mer enn noen gang før i kirkas 849-årige historie, men jeg holder det ikke for usannsynlig.  

Noen taterviser fulgte naturligvis med, men ikke så mange. - Jeg blir litt satt ut av disse sangene, sa en tydelig rørt Elias Axelsen og slo over til Henning Kvitnes: - Jeg er en bare en pilegrim på veien hjem, guttær.

”Vitare enn snø”er, for å bruke Axelsens uttrykk, skrevet av ei lesarkjerring på Finnskogen.
 

Og den som tror at det lå noe nedsettende i det uttrykker, tar så feil som det er mulig å ta. 

Elias Axelsens framføring er, på en helt spesiell måte, sterk og intens. Hans pilegrimsvandring til denne dag innbefatter 16 år i Sverige, som gategutt og loffare. Der kom han i kontakt med bl.a. Cornelis Vreeswijk. ”Balladen om herr Fredrik Åkare och den søta frøken Cecilia Lindh” er antakelig noe av det beste Vreeswijk har gjort. Og med det er den også et høydepunkt i nordisk visediktning. Før framførelsen fikk vi høre hvordan balladen ble til.

Siste sang før ekstranummer var ”Jeg er på vandring.” Den sangen tilegnet Axelsen tilstedeværende biskop Erling Pettersen. - Du har virkelig stått på for taternes sak, sa han.

Elias Axelsen dro fra Hedalen til skjærgårdsfestival på Hitra kvelden etter. Stian Carstensen dro oppover Valdres til nye Hilme-arrangement.

Vi slutter med en varm takk til dem begge og til Jørn Hilme-arrangørene. Takk for enda en uforglemmelig kirkekonsert!

Stian Carstensen, Erling Pettersen og Elias Akselsen