Sist oppdatert: 25.06.2012 14:29

Andakt ved kveldsmesse i Hedalen stavkirke onsdag 27. juni

JOHN EGIL RØ
  Preken - Matt 16, 24-27 – 4. søndag i treenighetstiden.

24 Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26 Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.

Før vi fordyper oss i dagens evangelium, må vi gå en omvei og se i hvilken sammenheng dette står i Matteus-evangeliet. Før, i kap. 16, hører vi om disippelen Peters bekjennelse. "Du er Messias, den levende Guds sønn." Så utroper Jesus disippelen Peter til klippen, den kirkens skal bygges på. Dernest den dramatiske vendingen. Peter forsøker å overtale Jesus. Din død må ikke skje som du forutsier. Da Jesu ord til ham: «Vik fra meg, Satan.»

Så følger Jesu ord med sterke formaninger til Jesu etterfølgere:

Følge Jesus, det vil si; fornekte seg selv, ta opp sitt kors, miste sitt liv for Jesu skyld, da finner mennesket livet, om risikoen for å tape sin sjel, hva kan gis som vederlag, som betaling for menneskets sjel, og det dramatiske og underlige, dom etter gjerninger når Menneskesønnen kommer tilbake. Hva, er det ikke troen alene som teller?

Etter kraftordene fra Jesus følges tekstavsnittet av en fortelling som kan gi oss en større forståelse av Jesu guddommelige oppdrag og misjon og disiplenes etter-følgelse. Kristushemmeligheten skal videreformidles etter Jesu død og oppstandelse. I kapitelet etter 17, får vi fortellingen Kristi åpenbaring på et høyt fjell, der Peter, Jakob og Johannes, fikk et syn av Kristi guddommelighet.

Ja, evangeliet i dag, det er en spenningsfylt og alvorlig tekst, ikke lett å trenge inn i. Den står i i spenningsfeltet mellom Kristus-åpenbaring og trosbekjennelse til Kristus, «Du er Messias», troens misforståelse, «forsøke å overtale Jesus» og etterfølgelse av Kristus, «fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge».

Noen av versene er nærmest blitt ordtak og gått inn i språket som naturlige fraser: Vi kjenner det i den mer folkelige varianten.

Hva gagner det et menneske om vinner hele verden, men taper sin sjel. Eller i dagens oversettelse, «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»

Gjenkjennelsen av sannheten i dette ligger i vår livserfaring. Du kan bli verdensmester, president, sjef, leder, velhavende aldri så mye, det er ikke avgjørende dersom du har tatt skade på din sjel, av suksessen, lykken, makten. Overmotet, hovmod, bare livets gode dager, gjør noe ofte negativt med den det angår, den taper sin sjel.

En bibelleser i møte med dette ordet, hva vil det gagne et menneske å vinne hele verden, en klangbunn av fortellingen om Jesu fristelse av djevelen (Matt 4), der Jesus blir ført opp på et stort fjell og vist all verdens riker og deres herlighet. «Alt er ditt om du tilber meg». Jesus svarer "Bort fra meg Satan, Herren din Gud skal du tilbe, ham alene skal du tjene." (jf 5. Mos 6,13)

Ut fra dette skriftstedet kan en også utlede en luthersk trossannhet der fokuset er på det at mennesket skal ta sitt kors opp og følge Kristus. Gud er faktisk å er å finne i fornedrelsen og lidelsen. Dette er et helt annet gudsbilde enn det som kommer ut av fornuftens gudsbevis. For virkelig å se Gud, må mennesket følge Kristus helt inn i lidelsen. Teologihistorisk kalles dette klassisk, særlig luthersk, «korsteologi».

Dette i motsetning til «herlighetsteologi». Den vektlegger gleden i Gud, takken for alt det Gud vil gi den troende tilbake som gjensvar på Gudstroens etterfølgere.

Vi blir i dag, i evangeliet, møtt med troens forsakelse og martyrium, kors og trengsel, fornekte seg selv og livets lyse sider, dom og forventning om gode gjerninger. Alt dette kan vi kan fort bli grepet av tungsinnet over dette.

Vi fornemmer en berettigelse i kritikken av en kristendom som ga mennesket et svart syn på livet, depresjonen og melankolien, tungsinnets kristendom, der alt er forbudt, syndig og trist.

Likevel Jesu ord er at den troende må «forsake» bære sitt kors. I den verden de første disiplene var i, kjente de til realiteten i det å skulle bære kors. Senere skulle de se ham som bar sitt kors, og de skulle selv erfare martyriet som realitet.

I vår gudstjenesteliturgi finner vi igjen begrepene, ordet «forsake» brukes i dåpsliturgien, da menigheten fremsier trosbekjennelsen, med innledningen «Vi forsaker djevelen og alle hans gjerninger og at hans vesen. Jeg tror». Likeledes sier foreldre «Ja» ved dåpshandlingen: Ja, vårt barn, vil vi sammen med faddere, menighet og kirke, oppdra til et liv i den kristne «forsakelse» og tro.

Hva er å forsake, fornekte seg selv? Avstå fra, holde seg borte fra, avvise, gå sterkt i mot, nekte seg.

Hva er å forsake for Kristi skyld? Forsakelse. Er det troens nesten ubønnhørlige konsekvens? Kristen liv er å leve i avståelse, innenfor de tradisjonelle religiøse og moralske normer. Vanligvis i kirken er dette sterkt lagt ned over ungdom, den oppvoksende slekt. Problemstillingen har til alle tider vært «Hvordan holder den unge sti ren?» Dette er formuleringen fra Salme 119,9. Svaret som salmisten gir, er å ta vare på Guds ord. Dette er nok et ord som gjelde alle aldersgrupper i møte med livet utfordringer. For oss alle er tankegangen, noe kan gjøres for frelsen, noe annet skal absolutt ikke gjøres for Gudstroens, Kristi og troens skyld.

Formaningen og referansen blir fort at en kristen skal forsake et liv i sus og dus, kvinner, vin og sang. Rett moralsk levnet er det viktigste. Gjøre gode gjerninger, bli belønnet for dem. Les din Bibelen, be din bønn, gå i kirke. Men alt dette leder jo også inn på det som kan karakteriseres som rigid gjerningskristendom. Misforståelsen ved tanken på at rette religiøse handlinger leder til Gud og Gudstro.

Det er imidlertid for oss i det velfødde Norge et paradoks her. Realiteten også for et normalt kristent, voksent liv er neppe korset, forsakelsen og lidelsen. Troens folk lever stort sett som andre, troen, kristendom gir for mange orden på livet, for noen også velstand. Se bare på vitnesbyrdene fra de som er omvendt til Jesus fra rus og som forteller om dette på Evangeliesentrene.

Hva kan da forsake bety for oss, bære et kors, fornekte seg sel? Kanskje forsake, avstå i vår kultur har et bimotiv i den «grønne» utfordringen. Klimaendringene og den vestlige kulturs uhemmede bruk av jorden ressurser. Vi blir stadig minnet på at vårt forbruk tåles ikke av hele verden. Vårt fokus kunne mer være hva slags verden er det vi overlater til våre dåpsbarns barnebarn. Det er dette det handler om i klimakonferansen Rio i disse dager.

Kanskje begrepet forsake, fornekte seg selv også kan kan minne oss om fastetid, forberedelse og arbeidstid før høytid, med en sterkere konsentrasjon om Gud, Guds vesen, Guds rike. Dette mitt i treenighetstiden som i Kirkeåret er satt opp uten fasteperiode. Det er nok noe vi kan forsake og avstå fra for å minne vårt sinn om annet enn det materielle. Faste kan påminne oss, kroppslig og fysisk, om livets spirituelle dimensjon.

Gjennom dette kan vi innse og lære at mennesket har en sin begrensing. Noen mennesker må av ukjente grunner i sitt liv, ikke alltid for Kristi skyld, også ta sitt kors opp, forsake på grunn av sin lidelse, og bære sin sykdom. Dette kan innebære forsakelse med sterk klage til Gud.

Istedenfor å konsentrere oss om Jesu ord om forsakelsen, det å fornekt seg selv, kan vi heller se på utfordringen til oss, det å ta opp, det å se og bekjenne Kristus-troen, både ved å bære et kors konkret, som symbol og tegn i våre liv og det å hengi oss til Kristus i alt som med oss skjer. Slik tar vi vårt kors opp, lar troen få konsekvenser i forhold til nesten og i forhold til Gud.

Matteusteksten har parallellsteder i Lukas 9 og Markus 8. Her innføres en utdyping av Jesuordet. Der omskrives det som en mulig tolkning av begrepet «fornekte», ordene som brukes er «ikke å skamme seg over Kristus». Slik vil trosliv handle om, i praksis, å vedkjenne seg Kristus, ikke skamme seg over evangeliet. Som Paulus sier: Jeg skammer meg ikke over evangeliet, det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1,16).

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!