17. mai-tale

Kjære bygdefølk og tilreisende til bygda vår, store, små, mine damer og herrer.

Gratulerer med dagen alle sammen!
 

Det e ei glede å stå her i dag å holde årets 17. mai-tale.

Vi e samla her på 17. mai, vår nasjonale festdag her i Hedan før å feire grunnloven vår, som vart underskrivi tå 112 menn i Eidsvoldbygningen 17. mai 1814, ganske nøyaktig på dagen 198 år sea.
 

Heilt siden vikingtiden har frie menn møttes på ALLTING for å ta viktige politiske og rettslige avgjørelser, eller gi kongen sin lovgivende makt. Sea 1380 va Norge i union med Danmark. Den tida kalles  dansketida eller «400-års natten». 
 

Året 1814 vart kalla mirakelåret fordi Norge vart te ein egen selvstendig stat. Den moderne demokratiske spiren såg dagens lys. 112 menn underskreiv  grunnloven som bygde på gode verdier og idealer som frihet, likhet, brorskap og kjærlighet til vårt fedreland. Vi kan tenke oss at gleden rundt omkring i landet vårt, blant det norske folk, va ubeskrivelig då dom fekk vara med å styre sitt eige land. På slutten av året gikk vi inn i union med Sverige, men hadde stor grad av selvstendighet. Unionen med Sverige varte frem til 1905. Allmenn stemmerett ble innført  for menn i 1898 og for kvinner i 1913. Da først hadde vi et ORDENTLIG demokrati.
 

Vi nordmenn ska vara veldig glade og stolte over landet vårt. Vi har flotte daler, innsjøer og et ett trygt og godt demokrati. Vi fekk ein ekstra smertefull påminnelse den 22. juli 2011, om at landet vårt itte føles like trygt som før. Heldigvis: Norge har fått internasjonal anerkjennelse for sin måte å takle denne situasjonen på. Når vår sikkerhet vart truet, så søkte vi sammen og møtte ondskap med kjærlighet. Det kan være fint å ta med seg videre i feiringa av nasjonaldagen vår.

Jeg er ein ungdom på 15 år.  Det betyr at je har ganske nøyaktig 15 års erfaring med å feire nasjonaldagen.  Og je har feira alle dessa dagene her i Hedalen.
 

Det je husker frå  je va mindre på 17. mai, va at vi gjekk i tog med faner som vi hadde dekorert på skuun. 17. mai va dagen vi kunne eta is, pølser og drikke brus te den store gullmedalje. Det va mange leiker som foregikk utpå skuleplassen. Vi gjekk på stylter, løp med ein potet på skeia, hoppa rundt i striesekker og sykla rundt på de små raue trehjulssykla. Seinere på dan va det å hygge se i gøtt selskap med familien og venner.
 

Da jeg jobba med forberedelse til denne talen, så tenkte jeg: Åssen feira dom 17. mai lengre tebars i tida tru? Jeg har derfor spørt noen som kjenner bygda vår godt og har levd noen år lengre enn meg.
 

Ein tå dom fortalte at han var sju år da krigen sluttet og  det å kunne gå i et  17 .maitog, vifte med flagg og rope hurra, var selvsagt veldig stas for de som hadde opplevd det før og skjønte at nå fikk de lov til noe som hadde vært forbudt i mange år. Han gikk på Lindelia skole med ca. 15 elever. Derfor feira dom på Nes. Det var stas, men dom følte seg  liksom litt få og bortkomne. 

Transporten foregikk bak på en lastebil og det var minst like moro som å gå i tog. "Underholdninga for oss unga var idrettsleker- friidrett, f. eks 60 meter. Vi fra Lindelia følte oss underlegne her også heilt til vi oppdaga at nesningene ikke var overmennesker, at det gikk an å kappspringe med dem."
  

En annen person fra bygda forteller at han husker finstasen skulle på til 17. mai. Det var som  oftest en ny  hjemmesydd bukse, hvit skjorte og hjemmestrikket  genser. Læreren ved Nerstad skole tok alltid frem flagget siste skoledag før 17. mai. Da skulle ungene  øve på å gå pent i toget. Dom gikk langs den  gamle hedalsvegen fra Nerstad skole og nordover. Flagget skulle holdes i høyrehånda, og det skulle holdes pent opp i været. Det var ikke akseptert å tulle”.  Dom sang flere 17. mai-sanger  som dom hadde lært utenat de siste ukene før 17. mai. Biler var ikke vanlig blant folk, men Martin Bruskerud hadde lastebil med høge lemmer. (Han hadde presenning å –hvis det var regn.) Den vart pynta med lauv og flagg, og unga sto langs vegen te avtala tid. "Vi hørte bilen på lang avstand. Den va fylt opp med unger i frå Storruste  og Nerstad krets som sang og ropte hurrarop. Skyssen kosta 25 øre. Lærera va med på lasteplana. Dom hadde ansvaret for oss unga denne dag.
 

Toget gikk fra kjørka te Bautahaugen. Da vi kom til Bauthaugen, var vi sultne, og det smakte godt med  nistekurv  og hjemmelaget saft.  De siste årene på folkeskolen var det is og solo  å få kjøpt i Dokka."

Det va nok litt annerledes før i tida:

Alle har biler, og ingen sitter på en åpen lasteplan.

I dag kjøper vi det meste vi skal spise og drikke, men før hadde de medbragt.

Lærerne er ikke så sentrale i feiringa nå som før.

All feiring foregikk på Bautahaugen etter gudstjenesten. I dag foregår det meste på skolen.

Det som derimot  itte har forandra seg, er bekransningen på Bautahaugen og det at onga leiker og har et moro.

Ein ting vi itte bør glømme på 17. mai e han som gjorde 17. mai te ein festdag, Henrik Arnold Wergeland. Han fløtt te Eidsvold 9 år gamal, vart sendt te hovudstaden for å gå på skule 11 år gamal og fekk trykt sin fyste fortelling i Morgenbladet 13 år gamal.

Dagens 17. mai-feiring med å gå i tog er forøvrig hans påfunn. Og han har skrivi « Vi er en nasjon vi med» og det fyste verset e slekk:

Vi er en nasjon vi med, vi små en alen lange: et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange. Vårt hjerte vet vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er, vår Tunge kan en Sang blant flere av Norges Æresanger.

Dette er eit dikt Wergeland skreiv med ønske om ein nasjonaldag, som itte minst  skulle vara barnas dag.  Wergeland fekk sitt ønske oppfylt, og denne festen som vi norske folk har lang tradisjon på nå kan vi takke Wergeland for. Så håper jeg at vi kan fortsette i Werglands ånd å feire nasjonaldagen vår med stolthet i åra som kjem.

Da vil je avslutte med å si takk for oppmerksomheten!