Fødsel, død og Guds velsignelse

GUNVOR HEIENE
I min bestefars Hus-Postille var det noen blanke ark i starten av boka. Der har han skrevet nøyaktig tidspunkt for når han gifta seg, fikk barn, når han mista første kona si som døde i en vanskelig fødsel og ble begravet sammen med barnet, og når han mista enda et barn som døde bare seks uker gammelt. Om min far har han for eksempel skrevet:

”Aar 1899 den 12te Januar blev min Søn Guldbrand Ole Andreasen Fød til denne Møifulde verden her paa Gaarden Ildjarnstadhaugen klokken 10 ½ efter  middag.”

På min fars dåpsdag ble det tatt et familiebilde som er rammet fint inn. Rundt bildet er det skrevet med prydskrift: ”Gud velsigne våre kjære og vårt fredelige hjem og give at vi måtte være på jorden lykkelig med dem.”

Det siste bestefar har skrevet i Hus-Postillen  er: ”1928 reiste vor Søøn Gubrand til Amerika den 1te mai, og jeg vil bede gud om at han vil være med han på hans vandring."

Bestefar døde lenge før jeg ble født, så jeg fikk aldri lære han å kjenne. Men det lille jeg har etter han, forteller meg noe om hva han syntes var viktigst i livet: giftermål, fødsel, død og Guds velsignelse. I dette føler jeg et sterkt slektskap med bestefar.

Den 19. januar i år ble jeg bestemor for fjerde gang, og denne gangen ble det tvillinger, så nå har jeg fem barnebarn, to voksne og tre små. Når jeg tenker på de nyfødte, finner jeg at Gerd Grønvold Saues salmetekst gir et dekkende uttrykk for mine tanker:

Det skjer et under i verden hver gang et barn blir til,
Over det gryende livet lyser Guds skapersmil.
Det skjer et under når barnet møter oss hud mot hud,
Øynene speiler Guds himmel, gir oss et glimt av Gud. 

Tvillingene måtte tas med keisersnitt seks uker før termin. De veide bare ca. to kg og måtte ha litt ekstra hjelp i starten, så barn og foreldre fikk nesten fire uker på sykehuset. Da fikk vi være hjemme med 20 mnd. gamle Ronja og ble bedre kjent med henne. Det tok tid før vi fikk lov til å komme på sykehuset og se tvillingene, og vi var spente på hvordan Ronja ville reagere når hun fikk se dem. Vi hadde sett bilder som hun pekte på og sa begeistret ”bebi!” Men da hun fikk se dem i virkeligheten, var hun litt reservert til å begynne med. De var jo ikke dokker, men levende mennesker! De veivet med de små armene og leet på de tynne fingrene, og de kunne åpne øynene, puste med nesa, bevege munnen, suge og skrike! Hun ble nesten ærbødig og trakk seg litt tilbake, men snart skulle hun både klappe dem og undersøke hender, øyne, nese og munn, mens hun begeistret sa:”Bebi! Bebi! Bebi!” om og om igjen. 

Barnebarn er ikke bare ”livets krydder”, men Guds velsignelse til besteforeldre, tenker jeg. Nesten fire uker sammen med Ronja var en opplevelsesrik periode. Kort vei mellom sorg og glede, mer eller mindre vellykkede forsøk på å kle på seg sjøl, bøker som hun ville jeg skulle lese, nye ord som ble sagt hver dag, et stort smil hver gang jeg tok henne opp etter å ha sovet, og ikke minst gleden jeg ble møtt med når jeg hentet henne i barnehagen. Hentinga i barnehagen fikk meg til å tenke på et dikt jeg klippet ut av et blad for mange år siden: 

Hentet
Barn
har en egen måte
å bruke språket på.
I barnehagen der
sønnen min går,
blir de for eksempel ”henta”.
Sunniva, du er henta!
roper
de, når for eksempel
Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har
i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på den
som står ved porten
og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje
nøyaktig slik.

Johann Grip