 |
Hvorfor vokser ingen trær inn i himmelen?
NILS GARLI
At trær ikke vokser inn i himmelen, er en påstand som de aller
fleste godtar. En ser trær hver dag, og også at de vokser, men før eller
siden stopper det opp. Det høyeste treet på jorda nå er et redwood-tre i
California på 117 meter (ifølge faktabasen Wolfram Alpha). Det finnes
altså en eller annen grense for vekst, og for tre på jorda er den nå i
nærheten av 120 meter. I Hedalen er nok denne grensen adskillig mindre
(i alle fall i våre dager).
Hvorfor kan de ikke bli høyere? Det er et svært komplisert samspill av
mange forhold som avgjør hvor høyt et tre kan bli. Treets gener og
klima, jordsmonn, planter, dyreliv, insekter, mikrober m.m. i treets
nærhet spiller inn. Men en av de mest avgjørende faktorene for de
høyeste trærne er jordas tyngdekraft som gjør at plantene ikke klarer å
dra vannet fra røttene høyere opp. En vanlig sugepumpe klarer ikke å dra
vannet høyere enn 10 m, så plantene bruker andre mekanismer som osmose,
hårrørskraft m.m. for å trekke vannet opp. Men i prinsippet må det være
små søyler av vann fra røttene og opp til toppen av treet, og vannet i
søylene blir til slutt for tungt å dra opp.
På planeten Mars er tyngdekraften omtrent en tredjedel av hva den er på
jorda. Hvis Mars hadde hatt et klima og forhold ellers som i California,
ville det antakelig kunne ha blitt mye høyere trær der enn her på
planeten Jorden. Men også der ville det ha vært en grense for hvor stort
et tre kunne ha blitt.
Det er ikke bare trær som har en grense for hvor mye de kan vokse. Som
student hadde jeg gleden av å høre på en gammel vis professor som
startet en forelesning med å si at omtrent alt i verden var svingninger
– fra atomet med elektroner som svinger rundt en kjerne – til
solsystemet der planetene svinger rundt sola – og til galaksene med
solsystemer som svinger rundt et sentrum. Strålingen fra sola (som gir
oss lys og energi) er bølger (altså svingninger). Omtrent alt i naturen
har svingninger – årstider, temperaturer, nedbør osv. Og med det svinger
mulighetene for det som lever på jorda. Det fører til svingninger i
livsbetingelser for både planter, dyr og mennesker.
Professoren mente at det bare var det som ”svingte” som kunne eksistere
over tid. Det som bare gikk i én retning (bare vokste), ville forsvinne
– gjerne i en ”katastrofe”. Det som i lengden overlever, svinger mer
eller mindre om en slags likevektstilstand.
Dette var i en tid da ”alle kurver pekte oppover”. Omtrent alt vokste –
lønninger, priser, skatter, produksjon, levealder, utdanning, transport,
idrettsrekorder – ja til og med lengden på rekrutter.
Vekst var også et mål i seg selv. En bedriftsleder har ofte som mål å
øke produksjon, omsetning, markedsandel, overskudd. Arbeiderne å øke
lønn, fritid, pensjon. Politikere og økonomer har som mål å øke
nasjonalproduktet.
Økningen beskrives gjerne med ”prosentvis årlig vekst”. Prosentvis årlig
vekst kan også kalles for ”eksponentiell vekst”. Det betyr at økningen
blir større år for år (tenk på ”rente og rentes rente”). Når en tegner
kurver for dette, vil de være bøyd oppover og peker ”til himmels”.
Og prosentvis årlig vekst er stort sett noe vi har som mål – i alle fall
når det gjelder materielle goder. Vi skal helst ha ”litt mer enn i
fjor”. Stagnasjon og nedgangstider fører mye elendighet med seg.. I
Europa er det nå mange land som har nasjonalprodukt som stagnerer eller
går bakover, og det medfører store problemer – spesielt med mye
arbeidsledighet og redusert levestandard for store grupper. Da er det
lett å konkludere med at fortsatt vekst i produksjon og forbruk er det
som skal til for å løse problemene. Det er kanskje riktig på kort sikt,
men i det lange løp er det ingenting som bare kan øke og øke hvis det
skal overleve.
I 1972 kom det en bok ”Vekstens grenser” (”The Limits to Growth”) der en
så på den økonomiske, industrielle og befolkningsmessige veksten i
verden og de begrensede (ikke fornybare) resursene som jorda hadde i
form av olje, mineraler, dyrkbar jord m.m. De puttet alt de da visste om
dette i en datamaskin og lagde et program som simulerte hvordan det
ville gå med jorda og oss i framtida.. Det som kom ut var skremmende –
alt ville gå bra en stund, men så ville alt kollapse når ressursene
begynte å tømmes.
Det ble laget flere scenarioer med ulike
betingelser, også fra andre forskere. Dette diagrammet viser en slik
simulering over 200 år fra år 1900 til 2100. Her ser vi at de fleste
kurvene har økt (eksponentielt - stadig økende og peker oppover) i vår
levetid.. Men vi ser at beregningene viser at økningen stopper opp og
faktisk går bratt nedover igjen når økningen har blitt for stor. Veksten
har ført til en ”kollaps”.
I ettertid har det vist seg at det ikke har gått akkurat slik de forutså
i 1972. Det har stort sett gått noe bedre til nå. Toppene er forskjøvet
noe lenger fram i tid, og bedre teknologi, gjenvinning og reguleringer
har gjort at en har dempet ulempene. Når nedturen kommer, vet ingen, men
hovedbudskapet er klart - veksten har en grense. Verken trær eller andre
ting kan vokse inn i himmelen.
Når vi ser på disse kurvene ovenfor, kan vi kanskje tenke på hvordan
disse burde fortsette – ikke bare 100 år framover, men 1000 år – kanskje
10 000 år framover. Da kan en tenke på hva professoren sa – at ”alt som
overlevde, svingte omkring en likevektstilstand”. Da vil en kanskje
kunne forutse at kurvene ikke ville gå rett til himmels, men svinge –
altså likne mer på en bølge. Spørsmålet blir da mer hvor nivået på denne
likevektstilstanden skal være.
Da blir det viktigere å se på langsiktige mål enn på kortsiktige
vekstmål. Kanskje de viktigste målene burde være å nå en eller annen
form for likevektstilstand som noe kunne svinge rundt. Kanskje en i
enkelte tilfelle kunne si at en nå har det bra nok – så bra at også
kommende generasjoner skal ha det like bra.
Det som er sikkert, er at ”alt”, og spesielt vårt forbruk, ikke bare kan
fortsette å øke i all evighet. Husk: Intet tre vokser inn i himmelen!