Temakveld om stavkirker
| TEKST: GUNVOR HEIENE BILDER: ARNE G. PERLESTENBAKKEN |
Kunsthistoriker Leif Anker som til daglig arbeider med kirker og bygningsvern hos Riksantikvaren, var i forbindelse med kirkas 850-årsjubileum på besøk i Hedalen fredag kveld, den 15. februar. Denne kvelden skulle det settes fokus på selve stavkirkebygget.
På grunn av stor helgetrafikk ut av Oslo, kom Anker mye for seint. Men Elling Fekjær, leder av jubileumskomitéen, brukte tida godt og orienterte om ting som skal skje videre i jubileumsåret. Prost Anne Hilde Øigarden skriver bok om kirka som skal komme ut på Novus forlag 1. juni. Han presenterte også korssmykker og engler som skal bli solgt ved kirka og Bautahaugen. Videre fikk vi høre spelemannslaget Bjørkestubben som er ei gruppe elever fra Sør-Aurdal og Nes. De spilte en reinlender og Brudemarsj fra Seljord under ledelse av Trygve Bolstad.
Etter hvert kom kveldens tema i gang med et bildeprogram som det ikke er så lett å referere uten bilder. Det handla mest om stavkirker generelt, men også noe om Hedalskirka spesielt. Jeg velger å legge mest vekt på det. Det som er spesielt med Hedalen stavkirke, er at så mye gammelt er bevart her. ”Det er bra at museumsfolk har tatt vare på mye gammelt, men det beste er at det tas vare på der det hører hjemme, slik som her”, sa Anker.
Georg Andreas Bull målte opp og tegnet stavkirkene i 1850-åra. Da var det ikke skifer, men spontak på Hedalen kirke. Anker viste et foto fra 1880-åra der altertavla står på tømmervegg tversover i koret. Dette bildet har jeg i særoppgava mi fra lærerskolen og tar det inn her.
i den gamle stavkirka vår kan vi se spor av et hvelv. Det var antakelig en vegg med en portal mellom kirkerommet og koret. Østveggen var stedet for krusifikset i middelalderen. Krusifikset var trolig plassert over koråpningen. Maria var antakelig på venstre side framme i koret. Hun skulle sitte på høyre side av Jesus.
Slik kirkekunst som vi har, var vanlig i middelalderen, men det meste er blitt borte. Hedalsmadonnaen er sjelden. Denne typen skulptur viser at Norge ikke var utenfor folkeskikken. Folk reiste og så hva som var vanlig ellers. Relikvieskrinet vårt er et lite skrin fra tidlig på 1200-tallet. Det har antakelig hatt en underbygning med arkaderekker. Ingen andre europeiske kirker har relikvieskrin intakt. I Norge er det i alt fem helgenskrin. De andre står på museum
Portalen i stavkirkene har ofte en bue på toppen, slik som de europeiske steinkirkene fra middelalderen, så også domkirken i Lund i Sverige som var vårt erkebispesete på den tida. Portalen i Hedalen kirke har en bue med et drakehode i midten. Treskurden ute i Europa må ha vært den samme som vi finner i stavkirkeportalene, men i norske stavkirker er fraværet av entydige kristne motiver påfallende. Hedalskirkeportalen hører til gruppa Sogn-Valdres-portaler der draker og ranker hører med. Jernbeslagene på kirkedøra er ganske unike i europeisk sammenheng.
På svartedaudens tid (1350) kan det ha vært ca. 1300 stavkirker i Norge. På 1800-tallet ble en hel serie stavkirker revet. Nå er det bare 28 igjen. De befinner seg stort sett i de indre strøk av Østlandet og Vestlandet. Det er ingen stavkirker nord for Trondheimsfjorden. Den eldste og eneste som er på UNESCOs verdensarvliste, er Urnes stavkirke bygd ca. 1080. Ingen av de 28 kirkene er slik de sto da de var ferdige. Alle er bygd på eller bygd om.
Stav på gammelnorsk betyr stolpe. Det typiske for stavkirkene er at de
holdes oppe av staver/stolper, - hjørnestaver og mellomstaver. Stavene er
festet til ei undre ramme, golvsvill. På toppen er ei ramme, stavleie som
stavene er festet til. Mellom stavene er de vertikale tilene/plankene. De
enkleste stavkirkene er forma som et rektangel med et kvadratisk kor inntil.
De såkalte midtmastkirkene, f.eks Borgund stavkirke, har også ei stavrekke
innafor som gir den typiske byggestilen med tak over tak.
Trearkitektur var ikke uvanlig ute i Europa i middelalderen. Det er spor
etter slike kirker både i Tyskland, Nederland, Frankrike og England, men de
er ikke bevart. Sør-Sverige og Danmark hadde også mange trekirker i
middelalderen. I Sverige er det ei stavkirke fra tidlig på 1500-tallet som
er bevart. Ellers er de alle borte. Norge og Sverige er de land i Europa som
har bevart mest av middelalderkunsten.
Etter foredraget fikk vi høre Halvor Grønhaug synge ”Gje meg handa di ven når det kveldar” akompagnert av Guri Amundsplass på orgelet.
Elling Fekjær takket og overleverte gaver til Bjørkestubben v/Trygve Bolstad, Leif Anker og Halvor Grønhaug. Og til slutt ble det gitt anledning til å gi ei gave til jubileumsfeiringa.