En helt vanlig tirsdagskveld med korpset

Det er stjerneklart, en liten måne i ny og en god del kuldegrader. Jeg begir meg avsted til Nordre Lokalet for å oppleve en del av en helt vanlig korpsøvelse.
 

Ved krysset stopper jeg og lytter; jo, jeg hører noen slag på skarptromma og spinkel lyd av messinginstrumenter. Dessuten så lyser det i salen, så da er det nok korpsøvelse i kveld.

Den første overraskelsen får jeg når jeg skal gå inn. Døra er borte! Jeg går rundt og finner en ny platting med ei gardintrapp foran. Da er vel dette den nye hovedinngangen, da. Døra er ikke låst, så jeg kommer meg inn i en nymalt gang og et kjøkken som snart er nymontert. Dette blir nok fint når det blir ferdig!

Det er plastikk foran døra til hovedsalen, men jeg får sneket meg inn, og der, mellom halve kjøkkenskap, plankestabler og andre byggevarer, sitter vel femten musikanter i dyp konsentrasjon om noter, akkorder og klanger.

Vikardirigent Renate er en strukturert og tydelig dame som vet hvordan hun vil ha det; ”få høre kornettene og barytonene sammen fra takt sytten”, ” var det de tonene som sto på notene”? ,”en gang til”, ”så setter vi til resten av instrumentene”, ” en, to, tre”, ”dette blir fint, sånn skal det låte!”

Bakerst sitter ni år gamle Thora med trommesettet og får spille med av og til. Innimellom ser hun bort på Ronnys store bass og undrer seg over om hvor langt ho hadde fått hodet sitt inni den tuten. Når det blir pause, får jeg invitasjon om å være med å leke gjemsel på sena, men jeg vil helst snakke med en av musikantene. Heldigvis er det flere enn Thora som har lyst til å leke gjemsel, så da blir det lek uten min deltagelse. Det er bra, for det sosiale er også viktig på korpsøvelse!

Jeg får en prat med Toril, en av de voksne i korpset. Denne kvelden har hun bare barn og ungdommer med seg i kornettrekka. Hun viser stolt fram de nye notene som de akkurat har begynt å øve på. Noe ser ganske greit ut å øve inn, og noe er nok vanskeligere. Det er ganske stor forskjell på ferdighetene til korpsmedlemmene, men det er fint å ha noe ”å strekke seg etter”, synes hun. Dessuten er dette ”grådig moro”. Hun forteller at det denne kvelden er en seks, sju musikanter som mangler. Dessuten har korpset en del ”støttespillere” som hjelper til på konserter og som tar stoffet raskt. Noen av dem bor ikke fast i bygda, og andre er opptatt med andre ting på øvelseskveldene.