Med korset i den nye verden

Dette var overskrifta på temakvelden i Hedalen kirke 11. april der dr.art. Terje Mikael Hasle Joranger holdt foredrag om kirke og religion i utvandrernes bevissthet. Korset har dobbelt betydning, sa han. Det er et symbol på tro, og det kan bety byrde.

Terje Mikael Jordanger, Tryggve Bolstad og Kjell Ivar Vestrom
 

Elling Fekjær åpnet temakvelden med å ønske velkommen og minte om at den første som utvandra til Amerika fra Sør-Aurdal var Guul Guttormsen fra søndre Ildjarnstadhaugen som dro i 1843.

Han overlot ord og tone til Trygve Bolstad som spilte Hengslelåten som er laget av Arne Olsen Stensrud. Trygve fortalte om en dramatisk hendelse som er bakgrunn for låten. Han sa videre at ”halvparten av spelemenna våre drog til Amerika.”
 

Arne Olsen Stensrud f. 1799 dro til Amerika. Joranger fortalte at han hadde truffet felespillende oldebarn av han i Amerika.

Fra 1825 til i dag har ca. 900 000 nordmenn utvandra til Amerika. Hedalen hadde et større antall emigranter enn folketallet i Hedalen i dag. Nå er det over 4 millioner amerikanere som ved folketellinga oppgir at de er av norsk etnisitet.
 

Hvorfor reiste folk til Amerika?

Det var flere grunner til at folk dro. Det var dårlige tider i Norge. Fra 1801 – 1875 vokste folketallet i Valdres fra 11500 til 20500. Mekaniseringa på 1800-tallet gjorde mange arbeidsløse. Noen hadde en uro i kroppen og ville oppleve noe nytt. Nye tanker og tro, for eksempel haugianere og kvekere, var ikke godtatt av embetskirka og ble til dels forfulgt. Og noen hadde valgt en partner med lavere status som ikke ble godtatt av familien.

Når reiste de?

De første norske utvandrerne dro med et skip fra Stavanger i 1825 med 52 personer om bord. Da de kom fram, var de 53, for en ble født under overfarten. De hadde alliert seg med Cleng Peerson som hadde reist noen år tidligere for å undersøke mulighetene for emigrasjon.

I 1836 begynte den mer regelmessige utvandringa. I 1847/48 begynte den regelmessige utvandringa fra Valdres. Steffen Olsen fra Høre og Aslak Olsen Lie fra Mote lenger sør i Valdres samla sammen folk fra Nord- og Sør-Valdres til et skip med valdreser som dro sammen over til Amerika.

Hvem reiste fra Valdres?

Statistikken sier at ca. 12000 mennesker utvandra fra Valdres, men det var trolig nærmere 20 000. 3 – 4000 av disse var fra Sør-Aurdal, veldig mange fra Hedalen.

Folk som var vant til å flytte på seg innenlands, hadde lettere for å flytte til Amerika også. Guul Guttormsen reiste i 1841 fra Hedalen til Modum og tok seg arbeid på Blåfarveverket. Der ble han trolig påvirket av arbeidskamerater til å reise til Amerika, og dit dro han i 1843 og fikk seg lignende arbeid der.
 

Bosettingsmønsteret var forskjellig for folk nord og sør i Valdres. De lengst nord hadde sesongarbeid på Vestlandet. Øystreslidringer dro til Lom og tok arbeid. Lenger sør dro de til flatbygdene. De var vant til å flytte.

Lekmannsbevegelsen til Hans Nielsen Hauge nådde ikke lenger nord i Valdres enn til Nord-Aurdal. Skoleholder Skinrud i Reinli forteller i dagboka si om vekkelse i bygda. Tranebevegelsen grep også om seg hos småkårsfolk og husmenn som sto lavt på rangstigen.

I begynnelsen var det gjerne hele familier som reiste over. Senere, fra 1880-åra, ble det ofte enkeltemigranter som søkte jord.

Hvor bosatte de seg?

Hvor de kom fra i Norge påvirket ofte hvor de bosatte seg i Amerika. Hedølene kom først til Blue Mounds, som betyr Blånutene, i Wisconsin.

Det utviklet seg en ”kjedemigrasjon.”  Folk reiste gjerne til et sted der det bodde noen fra før. De skriver hjem og forteller, og flere får lyst til å reise dit. Til slutt blir det så mye folk at jorda blir dyrere, og de må flytte vestover. I 1862 vedtok kongressen Homestead Act som ga folk mulighet til å få 650 mål jord for 10 dollar mot at de dyrker jorda og bor der i 5 år.

De fleste fra Valdres bosatte seg i statene Nord- og Sør Dakota, Minnesota, Wisconsin og Iowa.

Heimlandet var med i tanker og gjerninger.

De norske tok med seg kulturen hjemmefra, både når det gjaldt språk, mat, tro og tankesett. Jo tettere bosettingsmønster, jo større ”norskhet” ble det.

En skriver i et brev at han snakker med andre norske. Han priser religionsfriheten, men det eneste de mangler er en eller to norske prester. USA var et konfesjonsløst samfunn. De måtte sjøl bygge menigheten. Da de ikke hadde noen prest, måtte de sjøl også utføre de kirkelige handlinger som dåp, nattverd, vielse og begravelse. Haugianerne ble ofte satt til disse tjenestene. Første presten kom i 1844.

Den første lutherske kirken ble bygd i Vermont i 1861 – 64. De fleste hedøler hørte til der. Ny kirke ble oppført i 1913. I begynnelsen var det prester som besøkte ”settlementene” på omgang. Når de fikk ordnet seg, sendte de ”letter of call” til den de ønsket som prest.

Målet deres var å omforme den norske statskirka til en fri kirke. Det ble splittelse mellom haugianske prester og norske universitetsutdannede prester. I 1851 ble en haugianermenighet dannet i Blue Mounds, Wisconsin. De hadde egen kirke som var enklere bygd enn vanlige kirker. John Nilsen Fjeld, som var lekpredikant, virket som prest i Wisconsin i 1860 – 1883. Mange hedøler hørte til denne menigheten.

Peder Levorsen Goplerud (1835–1911) og kona Ingrid Andersdatter født Skredderhuset (1843 – 1925) utvandra i 1867 og bosatte seg i Wisconsin. Det var ikke mer jord å få, så de flyttet til Red River Valley i Nord Dakota og begynte på nytt der.

16. april 1881 kalla Peder Goplerud inn til møte hjemme og stifta Bagn lutherske menighet i Portland, n. Dakota. Kirken ble et religiøst og sosialt samlingspunkt.

Den offentlige skolen i USA var for alle. Voksne gikk også der for å lære språket. Etter hvert etablerte kirkene menighetsskoler i tillegg. Der kunne de lære norsk språk, historie og religion. Prestene ville de skulle holde på det norske. Et vitnemål fra menighetsskolen i 1908 var skrevet på norsk enda det var 50 – 60 år siden området ble befolket med norske.

Prestene var svært konservative og fokuserte på dogmer. Noen gikk heller ikke imot slaveri. Og prestene foreslo at farmene skulle gå i arv fra far til sønn i familien.

Kirkeskikkene var lik de norske, men også forskjellige. Ole A. Lie forteller i et brev at det er mange forskjellige sekter og kirkesamfunn. Tre kirkesamfunn der han bor, prøver å kommer til enighet igjen. Messeklær brukes ikke og ikke medhjelper for presten. Han må kle på seg selv. Det er folket som selv velger sine embetsmenn, og alle har stemmerett uansett om man er rik eller fattig.

Det norske språket holdt seg levende lenge. I 1910 hadde de den første konfirmanten som leste på engelsk. I 1920 var halve gudstjenesten på engelsk. Først i 1930 var hlle gudstjenester på engelsk.

Siste tradisjonen som forsvinner, er mattradisjonen. Hvert år holdes det en lutefisksamling i Vermont. Og i Blue Moundsområdet har de en Rommegraut Club.

Temakvelden ble avsluttet med korsang.

Hedalen sangkor sang en negro spiritual, Just a closer walk with thee, Blå salme av Erik Bye og Henning Sommero, og til slutt en sang som nordmenn i Amerika brukte mye: Den himmelske lovsang.

Til slutt takket Elling Fekjær de medvirkende og informerte om det videre program for jubileumsåret.