Alltid tilgjengelig?

ELISABETH GULOWSEN CELIUS

Årets påske var spesiell. Fantastisk vær, flott skiføre og fantastiske løyper. Siden løypelaget ble startet, har vi vel aldri tidligere opplevd en påske med slike forhold? Forrige gang det var flott vær og flott føre, var det selvtråkkede spor…

Men denne påsken opplevde en del av oss at det var ganske umulig å logge på PC’en med mobilt bredbånd, og også smarttelefonen viste seg å være ganske treg. Katastrofepåske?     

Denne situasjonen ga anledning til litt ettertanke. Må vi alltid være tilgjengelige – og hvor tilgjengelige? Jeg kom første gang til Hedalen for 49 år siden og har tilbrakt de fleste ferier de siste 48 årene ved Helsenningen. En ting var hytte uten vei, strøm eller vann, fortsatt klarer vi oss uten vei og med vann bare til hytteveggen. Men hvordan klarte vi oss uten telefon og nett? 

I mange år betød det å reise på hytta at man var uten kontakt med omverdenen frem til man kom hjem igjen. Hvis det var noe uhyre viktig, kunne det ringes til Søbekkseter, og så kom Olaf (tror jeg det var) løpende med beskjed. Eller så var det å reise ned i bygda til telefonsentralen for å ringe og sjekke om det var noe nytt.

En sommer min far var på jobb i Afrika, var det å reise innom Åsli på handleturen til bygda for å se etter ”Afrika-brev” – eneste form for kontakt på over to måneder!

Radiomeldingene om at ”xx på ferie yy bes ringe zz” er også historie. For noen år siden kunne vi på vinteren gå midt ut på Helsenningen (litt nordvest for øya Danmark) og finne et punkt hvor det var mobilforbindelse – da kunne man ringe eller sende SMS.

Litt vanskeligere på sommeren, da måtte det bli å gå tur opp til en av toppene innenfor Søbekkseter, ganske synd hvis ingen var hjemme når man ringte! Etter hvert er det blitt bra mobildekning og også bra dekning med mobilt bredbånd til PC-en. Dermed er vi aldri mer enn et tastetrykk eller en SMS unna – uansett om det gjelder nabohytta eller familie på ferie i en annen verdensdel. 

Men denne påsken måtte jeg nesten oppgi å sjekke jobbmailen, og en liten ”kveldssurfing” på nett kunne vi også bare glemme. Tenåringen var ”off-Facebook” i over en uke! Overlevde vi? Overlevde jobben? Tenåringen ville nok på forhånd ansett dette som fullstendig umulig å overleve, men syntes etterpå ikke å ha lidd overlast. Vi voksne tenkte litt tilbake i tid og syntes kanskje det var litt deilig med en ”unnskyldning” for å være ”off” en periode?  

Det gir igjen grunn til ettertanke; trenger vi en unnskyldning for ikke å være tilgjengelige hele tiden? Kanskje vi nettopp skal jobbe med å legge vekk telefon, nettbrett, PC – og nyte det å kunne tenke noen tanker helt uforstyrret? Spille ett spill, snakke sammen eller bare nyte stillheten!