Analogi

AMUND GRØNHAUG
Jeg liker å lese aviser. Av de riksdekkende avisene er Aftenposten min favoritt. Aftenposten er en fyldig avis og tiden jeg har til rådighet for avislesing er begrenset, så jeg rekker ikke over alt.

Jeg samler på det jeg ikke har fått lest igjennom. Jeg samler også på artikler som har et innhold som jeg kan bruke senere. I jula og i påsken har jeg gjerne litt ekstra tid, så da blar jeg igjennom det jeg har samlet på det siste året. Artiklene gir et tidsbilde på de sakene jeg har fattet interesse for. Det kan også gi noen ideer som kan være greie å bruke til for eksempel en kommentar på Hedalen.no.
 
Jeg er også glad i å reise, så jeg følger med på reiselivssidene og relaterte innlegg. Det siste året har det vært skrevet mye om SAS. Jeg har fulgt med på det som skjer med SAS, og tenkt mer og mer på at det er en analogi mellom det som skjer i selskapet og utviklingen i det norske samfunnet.

Da jeg startet å reise på slutten av 80-tallet, var SAS det foretrukne selskapet. Selv om SAS ble født i 1946, ble selskapet revitalisert på 80-tallet under Janne Carlson. Det ble et selskap som ble regnet som et av de beste i verden. De var også konkurransedyktige, og de tjente penger. Det var god service, og de ansatte var unge blide og blonde.

På 80-tallet kom de store kullene fra 60-tallet inn i arbeidslivet. Arbeidsstokken var ung, og Høyre-bølgen feide inn i landet, og løftet Norge fra en halvsosialistisk stat til et moderne samfunn. Nå vil sikkert noen kjenne at det rykker litt i hjerterota og påpeke at ikke alt var bra på 80-tallet. Det var jappetid og etter hvert høy arbeidsledighet. Men, når man slipper opp på den sterke styringen staten hadde over befolkningen, er det kanskje naturlig at pendelen svinger litt for kraftig til andre siden. Arbeidsledigheten var høy, men det var kanskje på grunn av at det var mange som ville jobbe. I dag er det motsatt. Det er lav ledighet for det er så få som vil jobbe.

90-tallet var en rolig periode for SAS, men de mange lønnskampene førte til at selskapet kostnader økte, og konkurransekraften minket. På 2000-tallet ble problemene i selskapet tydeligere. SAS er delt mellom tre land og har utallige fagforeninger som har satt sine medlemmers interesser for selskap. Det har også brukt sine kunder som gisler for å fremme sine mål.

Dette har ført til at SAS har en kostnadsstruktur som er 40 prosent høyere enn Norwegian som er hovedkonkurrenten i Norge. Selskapet har brukt alle tilgjengelige midler for å lønne et personal som pga. en beinhard ansiennitetspolitikk hverken er unge, blide eller blonde lenger. Kostnadsstrukturen i selskapet gjør at de ikke har investert i nye fly og nytt utstyr. De sitter nå med en utdatert fly- og utstyrspark. Lyst til å fly med dette selskapet?

Så kan man lure på hvorfor dette selskapet fortsatt flyr. I liket med det norske samfunnet har SAS et oljefond å trekke på. Nemlig de Skandinaviske statskassene som har tilført selskapet milliarder av kroner for å holde selskapet flytende. Alternativet hadde vært konkurs. Men, disse midlene har også ført til at de ikke trengte å ta de nødvendige grepene for å omstille seg å bli konkurransedyktige.

Og det er her jeg synes likheten til det norske samfunnet trer frem. De store oljeinntektene har ført til at det er pøst penger inn i økonomien som pga. sterke fagforeninger er i hovedsak tatt ut i økte lønninger og til å blåse opp offentlig sektor. Norske lønninger er nå 60 % høyere enn våre nærmeste handelspartnere. I likhet med SAS er det nesten ikke investerT i infrastruktur som er nødvendig for å ha et velfungerende næringsliv. I likhet med SAS begynner arbeidsstokken å bli aldrende og mange skal snart pensjoneres. Et av de store problemene for SAS er å betjene den veldig gode pensjonsordningen til de ansatte.

Det er vel ikke så vanskelig å spå at den norske stat også vil få problemer med sine pensjonsforpliktelser. I dag bruker staten ca. 200 000 kr pr innbygger i motsetning til den tyske som bruker 50 000. Så kan jo enhver regne på hvor mye de betaler i skatt og se om de har til gode eller er attpåskyldige.

Mange vil peke på at oljefondet skal dekke pensjonsforpliktelsene. Oljefondet vil nok dekke en del, men i likhet med SAS hindrer oljepengene nødvendig omstilling i samfunnet. Omstillingen vil komme, og den kan fort bli brutal, for det kan virke som den faller sammen med eldrebølgen, store pensjonsforpliktelser, færre arbeidstakere per pensjonist, fall i produktiviteten, fall i utførte arbeidstimer, fall i statens oljeinntekter og et underskudd på statsbudsjettet fra ca. 2020.

Får vi et kraftig oljeprisfall og dertil et fall i aksjemarkedet når man skal starte uttaket fra pensjonsfondet, blir pengene udryge. Nå tror jeg ikke det går så ille, men jeg vil gjennom denne kommentaren peke på en utvikling som kan føre meget galt av sted. Det er selvsagt bra at alle tjener godt og har det bra. Men, det er også viktig å bruke de gode tidene til å investere for fremtiden.

Det har i liten grad blitt gjort i Norge. Altfor mye har gått til lønn, forbruk og til en overdimensjonert offentlig sektor. Dette fører til at det ikke kan produseres noen bearbeidede varer i Norge.

Et godt eksempel er det som skjer med skognæringa. En hel næring står i fare for å bli utradert. De offentlige arbeidsplassene knyttet til næringen blir nok opprettholdt selv om den næringen de skal betjene har blitt borte.

Tyskland gjør det bra mye pga. Agenda 2010 som ble lansert av sosialdemokraten Gerard Schrøder. Det førte til en nødvendig omstilling av arbeidsliv og offentlig sektor. Schrøder ble ikke populær, men det var bra for Tyskland.

En annen referansestat som er verdt å følge med på, er Japan. Det sies at en av de få vekstnæringene i Japan er salg av voksenbleier. Japan som tidligere var et overskuddsland er nå et av verdens mest forgjeldede land.

Japan brøyter løypa for mange andre rike land, og kan være verdt å følge med på. Nå er det ikke slik at jeg går rundt og er pessimistisk for fremtiden. Det er veldig mye bra i Norge. Den rikdommen Norge har, gjør at vi kan klare omstillingene bedre en mange av de andre vestlige landene. Men vi må starte nå.