Turbeskrivelse – om ørneform og Fønhus – og litt til

Enhver som er glad i natur og kart, slik som f. eks jeg, kan ikke unngå å legge merke til en finurlighet med Muggedalsrunden. Ser man litt nøyere på kartet, ser man at den har en forunderlig likhet med en ørn som sitter og ser sidelengs vestover mot Vardefjell.

Hodet skapes av den nordre delen av runden og med snarveien forbi Reinsjøvannene. Kroppen er resten av runden sørover forbi Tomasvollen, snerten nedom Høgdefjell + Teinevassåsen / veien og nordover igjen mot Vierlia /Hovdefjell.

Jeg ville derfor bruke en dag på å utforske denne ørnekroppen. Jeg gikk ut allerede åtte/halv ni. Kvelden før satt jeg og leste Mikkjel Fønhus sin bok ”Skogsfolket i Bjønnemarka”. En fascinerende bok om et lite samfunn rundt husmannsplassen Kverrvilrud.

Der beskriver han temperaturen en vinterdag som ”splintrende kald”. Litt sånn var det der jeg gikk ut før solen hadde fått tak. Det føltes egentlig godt.

Ut fra hytta (ved Skardssetra) rett nordover kommer man relativt raskt til toppen av ørnens hode, det absolutt nordligste punktet på hele løypenettet til Hedalen Løypelag. Det er skogkledd som kan sees på bildet.

Utsikt nordover mot Hølersetri

Skiløypa svinger/vender, og man ser nordover mot kjernen av mye av Fønhus sin litteraturlandskap, f. eks i ovennevnte bok og i boken ”Det skriker i fra Kvervilljuvet”.

Beskrivelsene er så presise at man nesten føler man går i boken. Gården Kvervildsrud og elven Kvervilla som ”kverrver” ned mot Begna. Også personnavnene i boka gir smak av noe naturfundamentalt. Marja Neribøtin, Herman Hermansbrøtin og Ola Ørmeplassen. Bildet av skogen gjør at man kjenner igjen ”kvervingene” . Der er ikke en kvist, en sti eller en bekk som er rett, alt” kverver” seg. Den virkelige gården Hølersetri ligger rett nordover i bildet, dog et stykke over Hølera og er modell for boken.

Mot ørnens nebb tar jeg en avstikker fra Muggedalsrunden. For dem som ikke er godt lokalkjent er vi her meget nære løypenettet til Hølervassløypene. Akkurat ved nebbpunktet har vårt løypelag vært flinke og satt opp kart. Gå 50 meter rett vest (ofte skisport), og du er over på en løype mot Branntårnet (eller mot Hølervann andre veien).

For alle med barn eller de som ønsker utsikt, er Branntårnet rene Eifeltårnet. Det er en fantastisk mål. Jeg går derfor mot det. Midtveis treffer jeg en gammel furu som står og holder vakt. Den er lett å kjenne igjen på grunn av den døde toppen. Under har noen til om med satt opp en benk. I et tre ved siden av ser jeg konturene av en orrfugl som sitter og passer på.

Tårnet er flott å gå opp i. Det gir en fantastisk utsikt som begynner sørvest med Blåfjell, passerer Vardefjell, Raudalsfjell, går nordover mot Gols og Valdre-fjellene og vender sør/øst mot Hovdefjell /setrene og ender sørøst mot skogene. Etter at stigen ble erstattet, føler man seg også relativt trygg på veien opp. Flott at noen holder dette ved like!

Videre sørover går jeg forbi Teinevannene, kommer inn på Muggedalsrunden /løypelaget igjen rett nord for Tomassvollen og går opp mot veien.

Tomasvollen sett nordover

Krysser veien og turen ned og mot Høgdefjell,- en av de mer sentrale delene av hele løypenettet. Flere mennesker og Høgdefjell er jo et senter i nettet. Igjen fin utsikt. Går så nordover igjen mot veien retning Dekaren. Følger så veien østover for å få med meg en gudstjeneste ved Reset. Et positivt innslag i påsken.

Påskeandakt på Gunnvang

Veien ble bygget i 1899, og det er i Sør-Aurdal historielags årbok for 1990 et fascinerende bilde av arbeidskarer som åpner denne vegen dette året.

Den gangen var området et snaut landskap. Treveksten har kommet senere. For øvrig kom det to med sykler til åpningen. Det var første gang det var sykler der, og de ble visstnok behørig beskuet, mer enn veien.

Så går jeg tilbake inn på Muggedalsrunden igjen.
Ved løypa treffer jeg en gammel krok. Bildet er tatt rett sør for Damtjern. I dette området skriver Jon Haug, i samme historelagets årbok fra 2010, en fascinerende historie om ”Konsulvillaen på Muggedalsåsen”. Konsul Peder Christensen, opprinnelig fra Danmark, fikk satt opp en hytte til sin datter Raghild. Hun var så glad i Hedalen. Vegen gikk opp fra Muggedalen og ble visstnok den gang kaldt ”konsulvegen” etter konsulen. Fint skal det være.

Om vinteren, derimot, måtte de gå på ski fra Åsli over Skålevassmyrene. Hytta lå rett ved siden av dagens løype, der hvor høydepunkt ”947 moh. ligger rett før løypen faller ned mot Vierlia. Etter krigen, da Haug igjen begynte å bruke hytta, skriver han de måtte fraktes med lokal drosjeeier Fossholt opp Muggedalsveien i en russisk ZIM drosjebil! Det var visst ingen ende på finskapen.

Jeg går nordover og kommer mot Hovdefjell, selve nakkepartiet i ønefiguren. Fra parkeringsplassen ved Muggedøle og opp mot Reinsjøvannene/Skardssetra er det en lokal variant av Faluns ”Mørdarbakke”.

Mot Hovdefjell. Foran ligger Muggedalsvannet ( synes ikke). Mørdarbakken rett frem.

Men før bakken er det verdt å stoppe ved restene av demningen ved østenden av Muggedalsvannet. Som bilde viser er det i dag bare rester, men det er ingen tvil om at demningen har hatt en viktig funksjon en gang i historien. Kanskje noen vet mer om det?

Rester av demning

På vei opp bakken kommer jeg i prat med en hyggelig kvinne som skal gå langt, hele runden og i tillegg Silkevassrunden før hjem til Bjørgansetra (Skålevassrunden). Imponerende tur! Vi er skjønt enige om at det er flott natur. I tillegg passer best hytter uten strøm og vann og uten Internett!

Til slutt, på toppen, ser jeg lokale forberede påskeskirenn igjen for lokal hytter. Husker selv det fra mine yngre dager.

Kvelden blir jeg, lett sliten i kroppen, sittende og nyte, - som Hellbillies synger, ”en langfilm i peisen”.
Takk for flotte løyper!
Hilsen Erik Haugen jr.
E-post: Erik.Haugen@eureka.no