Slutter etter 38 års tjeneste i Sør-Aurdal

Søndag 11. august holdt sokneprest Helge Hartberg sin siste ordinære gudstjeneste i Hedalen stavkirke. 1. september blir det avslutningsgudstjeneste i Bagn kirke.

Hartberg ble ordinert prest i Oslo domkirke i 1969 og feltprest i Nord-Norge i januar 1970. Året etter begynte han som prest i Harstad. Det var i 1976 han kom til Sør-Aurdal.

Hva har gledet deg mest i din prestetjeneste i Sør-Aurdal?
– Jeg har gledet meg når mennesker har sluttet opp om gudstjenestene. Å få gjøre tjeneste ved bryllup og dåp har gitt meg gylne øyeblikk. Og jeg har vært ekstra glad når nye mennesker har funnet veien til nattverdmåltidet i kirken. Samarbeidet med menighetsrådene har gitt meg gode opplevelser. Og i Sør-Aurdal har vi en utrolig positiv kirkestab! sier Hartberg.

Hva har du sett som de største utfordringene med å være prest?
– Jeg må vel si at det har vært utfordrende å presentere Bibelens ord i en tid da mennesker helst vil velge selv hva de vil tro og hvordan de vil leve. Spenningen mellom Bibelens autoritet og det mange regner som politisk korrekt, er noe kirken må leve med. Budskapet om ham som kom og gjorde soning for våre synder, har utfordret mennesker til alle tider.

Menighetsrådsleder Per Harald Grøv takket soknepresten for lang og god tjeneste.
Presten fikk hedalsvotter og sokker som en liten takk fra menigheten.

Ingrid og Helge Hartberg

Fra kirkekaffen etter gudstjenesten

Preken ved gudstjenesten i Hedalen
12. søndag i treenighetstiden

Dagens evangelium Joh 4,27-30+39-43

Disiplene hans kom, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham.
Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

I dag er vi samlet for at vi skal kunne si det samme som innbyggerne i Sykar: ”Vi vet at han virkelig er verdens frelser.”

Hva er det hun har å fortelle, denne kvinnen som forlater hele vannkrukken ved brønnen utenfor Sykar og skynder seg inn i byen igjen?

”Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!”

Han så tvers gjennom henne. Han så hennes sjarm. Han tok imot hennes hjelpsomhet. Han satte pris på hennes slagferdighet i samtalen.
Men han avslørte henne også. Han kjente hele livet hennes. Alle feil. All svikt. Alle svakheter. All synd.
Men hun kunne fortelle: Han respekterte meg likevel. Han så ikke på meg med forakt. De kjærlige øynene hans så på meg med sørgmodighet når han viste meg mine nederlag.

”Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!”

Men hun hadde mer å fortelle, kvinnen som visst helt hadde glemt hvorfor hun egentlig var gått til brønnen. Det hun hadde opplevd, det var noe som måtte fortelles.

Denne mannen, som fortalte alt om meg, han fortalte også om seg selv. Han skulle vel ikke være Messias? Messias som folket gikk og ventet på. Frelseren som skulle ta seg av alt det onde og gjøre alt godt igjen. Det er jo han.

Kom og se en mann som har fortalt meg alt det han har gjort.
Han kom med tilgivelsen. Han kom med det nye livet. Han kom med frelsen.
Jesus kom for å bringe menneskeheten tilbake til Gud. Han reparerte skaden i forholdet mellom Gud og mennesker. Han tok vår skyld og sonet vår synd.

Det var nok mye av dette som var uklart for kvinnen fra brønnen. Men hun hadde fått tak i så mye at hun kunne si: Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort, og alt det han har gjort.

Alt det jeg har gjort, det viser at jeg trenger en til å frelse meg. Alt det han har gjort, det forteller at han er den frelseren jeg trenger.

Og så løper hun. Dette må fortelles. Flere må få greie på det.
Og hun som sa: Han har fortalt alt det jeg har gjort og alt det han har gjort, hun kan nå si: Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg må gjøre. Hun må løpe. Hun må fortelle. Den som har møtt Jesus, har alltid noe å fortelle.

Jesus hadde vist henne noe av det i livet hennes som hun trengte å rydde opp i: ”Du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann.” Det der var det nok ikke så helt enkelt å ordne opp i. Vi må tro at Jesus kunne hjelpe henne med det også.

Men hun kunne ikke beholde denne frelseren bare for seg selv. Den som har møtt Jesus, er selv et sendebud.
Han har fortalt hva jeg skal gjøre. Jeg skal leve livet mitt i lydighet mot ham. Og jeg skal være med å bringe budet om ham ut til menneskene.

Hun hadde ingen bibelskole, og slett ingen teologisk embetseksamen. Og jeg vet ikke hvor mye hun egentlig skjønte av det hun hadde opplevd. Jeg kan tenke meg at hun snublet i ordene, og at det ikke hele tiden var sammenheng i det hun sa. Men hun måtte fortelle om ham hun hadde truffet.

Den som har truffet Jesus, skal slippe å spørre om han er kvalifisert. Kvinnen fortalte akkurat det hun hadde sett og hørt, og det gav resultater.

De som har arbeidet med den nye tekstboken for Den norske kirke, har ment at vi denne søndagen skulle konsentrere oss om det som skjedde inne i byen Sykar etter at kvinnen møtte Jesus ved brønnen. Dermed har de satt opp teksten uten å ta med det som skjer ved brønnen mens kvinnen er inne i byen. Det er det saktens gode grunner for – det er vanskelig å spre oppmerksomheten over for mange ting på en gang. Likevel er det en sammenheng mellom det som skjer i byen og det som skjer ved brønnen.

Mens Jesus sitter alene med disiplene, samtaler han med dem om den oppgaven han var kommet til jorden for. Alt han skulle gjøre for at mennesker skulle bli frelst.
Og når mennesker blir frelst, da er det Gud som henter inn sin grøde.

”Løft blikket og se på markene!” sier Jesus. ”De står alt hvite mot høst.” Og hva er det disiplene ser når de løfter blikket? De ser en flokk mennesker på vei ut av byen Sykar for å møte Jesus. Mennesker som hadde hørt kvinnen fortelle. Som stolte på det hun sa, og som kom til tro på Jesus.
Det er Gud som høster inn sin grøde.

Nå sitter du i Sykar. Og nå ser du kvinnen komme løpende. Hun har noe viktig å fortelle. Hun har møtt Jesus. Og nå vil hun så gjerne at du også skal møte ham og tro på ham.

Jesus vil fortelle deg alt om deg selv. Det er ikke sikkert at alt er like hyggelig. Men han viser deg at han er glad i deg uansett hva slags menneske du er.

Så forteller han deg om seg selv. Han er din frelser og din redningsmann. Han har åpnet veien til Gud og til et liv sammen med ham.

Og så viser han deg hva du skal gjøre. I dag dekker han sitt bord for deg med rike gaver. Og han ber deg komme og ta imot. Brød og vin som er hans eget legeme og blod. Nå rekker han det frem og sier: Det er ditt, du skal få det. Dette er alt det jeg har gjort for at du skal ha himmelriket. Og nå vil jeg gi det til deg.

Så ber han deg leve livet ditt etter hans vilje. Og han ber deg fortelle andre hva du selv har fått. Så kan mange stemme i: ”Vi vet at han virkelig er verdens frelser.”

Og Gud i himmelen høster inn sin grøde.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.