Kveldsandakt i stavkirka

Det var sogneprest i Ullern kirke, Jon Egil Rø, som onsdag 14. august hadde ansvaret for den siste sommerandakten i stavkirka i år.

Mt 18,12–14
12 Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier?13 Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill.14 Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.

Innledning
Sauer og sauehold. Det er noe som har både bonde og hytteeiers oppmerksomhet.

Har det vært færre ute på beite i Hedalsfjellene i år?
Mitt inntrykk er det.
Det er flere gode sider ved sauehold. De beiter og gir mat, slik også næring. Kulturlandskapet holdes i hevd. Vi gleder oss over både lammestek og fårikål til høsten.
Ulempen får være avfallsprodukter og bjeller til ukurante tider.

Men har sauehold noe med kirke og kristendom å gjøre?
Ja, og derfor har vi også konsentrert oss om tekster som sier noe om dette. Temaet for gudstjenesten vil være, litt humoristisk formulert, «kveldskirkelig sauerefleksjoner».

1. Den bortkomne sauen
En tekstene i dag er liknelsen om «Den bortkomne sauen.» Den er en av de meste kjente fra Jesus i vår bibel. Vi kan se for oss søndagsskoleglansbildet med Jesus som bærer et lam på sine skuldre, Jesus som den gode hyrde som setter sitt liv inn for å redde den enkelte sau. Jesus vil ha sauen tilbake til flokken, vil ikke at den skal gå tapt, bli bytte for villdyr eller skade seg.

Temaet er den ene bortkomne sauen. Jesus har et fokus på den ene og omsorg for den, lar de andre vente og drar for å finne den som har gått seg bort i ørkenlandskapet som brått av regn er blitt fruktbart. Det kan være forståelig at en sau lett følge sin innskytelse og legge i vei på egen hånd, bort fra sin gjeter og den store flokken.

Fortellingen om den bortkommen sauen er også gjenkjennelig. Det er ikke vanskelig i livet å erfaren en identitet som bortkomne sauer. De fleste av oss har også sånne «gått bort-opplevelser,» Vi kan selv oppleve oss som bortkomne sauer, uten fellesskap og evne til å finne veien frem. Da ligger det i dagens tekst et løfte fra vår Far i himmelen ikke vil at et enste av disse bortkomne skal gå seg vil og mistes av Guds varetekt.

Et hovedpoeng i liknelsen er at denne forvillede, bortkomne sauen, ble lett etter, ikke latt i stikken. Herren er hyrden som også er med i dødsskyggens dal, som vi leste fra Salme 23.
I en parallell liknelse, om en annen bortkommen, den bortkomne sønnen i Lukasevangeliet, er det en annen variant, han kom tilbake på egen hånd og ble tatt imot med åpne hender, faren løp den bortkomne i møte.

I trosopplæring og religiøs oppdragelse hører aftenbønn med. En av de mest kjente og innlærte heter «Kjære Gud jeg har det godt,» skrevet av Margrethe Munthe

«Kjære Gud jeg har det godt Takk for alt som jeg har fått
Du er god, Du holder av meg Kjære Gud, gå aldri fra meg
Pass på liten og på stor Gud bevare far og mor
(og et senere tillegg: «Og alle barn på jord»)

Men bønnen «Kjære Gud , gå aldri fra meg» er dårlig teologi og ikke si samsvar med dagens tekst. Gud går ikke fra, vi kan gå fra Gud, som den ene sauer og bortkomne sønnen, men Gud går ikke fra mennesket.

Derfor kan vi alltid når vi ber og synger «Kjære Gud» med takk og frimodighet si konstaterende: Kjære Gud, går, aldri fra meg. Eller som en takk, «Takk Gud, du går aldri fra meg». For¬tel¬lingen om Den bortkomne sauen illustrerer dette. «Gud går ikke fra deg og meg».

2. Hyrden
Hyrder eller gjeter har en viktig funksjon i den bibelske forestillingsverden. Noen må passe på dyrene, som de som engang var ute på Betlehemsmarkene. Gruppen ble nok i sin samtid sett litt ned på fordi de måtte leve utenomhus.

Likevel bruker Jesus bildet om Gud og Jesus Kristus som den gode hyrde, som setter livet inn for dyrene, sauene. Fra Salmenes bok leste vi verdens mest kjente «hyrdesalme» , Salme 23:

1 Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. 2 Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. 3 Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. 4 Om jeg enn skulle vandre i døds¬skyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. 5 Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. 6 Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.

I Johannes evangeliet kap 10,11 presenterer Jesus seg og sier «Jeg er den gode hyrde.» Dette gjør han som i kontrast og motsetning til fariseerne og skriftlærde og folkets ledere.

Denne spenningen mellom god og dårlige gjetere eller hyrder, finner vi hos profetene i det Gamle testamentet. Profeten Esekiel anklager folkets ledere for ikke å være gode hyrder. I Esekielboken kap 34 leser vi om de to typer hyrder/gjeter.

Så sier Herren Gud: Ve Israels gjetere, som bare gjeter seg selv! Er det ikke sauene de skal gjete? 3 Dere spiser fettet og kler dere med ullen og slakter de beste dyrene, men sauene gjeter dere ikke. 4 Ikke har dere styrket de svake, ikke helbredet de syke, ikke forbundet de skadde, ikke hentet tilbake de fordrevne, ikke lett etter de bortkomne, men med makt har dere hersket over dem, og med tvang. 5 Sauene ble spredt, de hadde ingen gjeter. De ble til føde for alle slags villdyr, de ble spredt. 6 Sauene mine gikk seg vill på alle fjell og høye hauger. De ble spredt ut over hele jorden, ingen spør etter dem og ingen leter. 11 Så sier Herren Gud: Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem.12 Som en gjeter tar seg av sauene sine og er med dem den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem fra alle stedene de kom til da de ble spredt, på den mørke og skytunge dagen.13 Jeg vil føre dem ut fra folkene, samle dem fra landene og føre dem inn i deres eget land. Så skal jeg gjete dem på fjellene i Israel, i dalene og overalt hvor de bor i landet.14 På gode beitemarker skal jeg gjete dem, de skal ha engene sine på Israels høye fjell. Der skal de hvile i frodige enger. De skal gå på saftige beiter på fjellene i Israel.15 Jeg vil gjete sauene mine og la dem hvile, sier Herren Gud.16 Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.

Dette er også en sentral tekst som både har referanser til Salme 23 og er en profeti om den den gode hyrde som beskrives i prekenteksten og Johannesevangeliets «jeg er» - den gode hyrde som er kommet til dere.

Vi har nok ofte ønsket oss sjefer og ledere som kan gi råd, støtte og være oss usikre til hjelp og rettledning. Ropet om lederskap og autoritet, hetter den gode hyrde/gjeter og anfører høres både i kirke og samfunn. Kirken for sin del har erfart at den får vende seg til den gode hyrder i liv og i død.

3. Flokken
Vi fokuserer ofte lett på den ene som ikke holder sammen med de 99 andre, den avvikende, den troløse, kjetteren, synderen.

Hovedflokken utgjør en viktig ramme for fortellingen og et fokus. Denne utgjør en basis og et fundament for både gjeterens virksomhet og opptattheten av den ene sauen. Det er all grunn til å legge vekt på verdien av de 99. De er ikke forlatt selv om flokken ble lydig igjen. Kanskje var de i en innhegning, innen for rammer og strukturer der de ventet på både den bortkomne og gjeteren som måtte lete etter den. Vi husker også den hjemme-værende sønnen i liknelsen om den bortkomne sønnen. Ikke alle er bortkomne.

Hva kan den store flokken, de 99, være et billedlig uttrykk for? Kanskje representerer disse kirken som troens fellesskap. Sammenhengen i Matteusevangeliet liknelsen står i, med Jesu anvisninger på hvordan kirken skal håndtere avvik fra troens vei, tilsier det. Den store saueflokken kan være et bilde på kirken, den universelle kirke som er der til alle tider. I denne store flokken vil det være noen som er på egne veier utenfor den definerte troens oppgåtte stier av mange grunner.

Tryggheten og nærværet i kirkens fellesskap kan bli for tett og nært, slik at det individuelle oppbrudd fremstår som en god mulig¬het. Samtidig kan denne sauen som går egne veier, hvile i det at den utgår fra et kollektiv, et fellesskap. Så selv om troen og trosoverbevisningen er liten, så er det et kirkens felleskap som er der og overgir fortellingen om Gud og kristen kunnskap til neste generasjoner.

4. Agnus Dei – du Guds lam
Oversatt fra latin betyr Agnus Dei, Guds lam. Dette henspiller på Kristus som offerlammet, som syndebukken som ofres for folkets synder. Dette forholdet blir vi påminnet hver gang vi feirer nattverd, som også er betegnet som lammets måltid. Vi synger i liturgien, konstaterende: «Du Guds lam, som bærer verdens synder.» I denne setningen som vi sier så ofte påskens frelsesbudskap konsentrert, Guds lam. Som døperen Johannes forutså ved Jesu dåp. «Se der Guds lam.»

I begrepet Agnus Dei ligger det også en takknemmelighet over det lammet som for alltid ble ofret for alle, til alle tider. Slik er dette lammet også et håpstegn. Gud, i Jesus Kristus, vil som den gode hyrde, ha nærhet og fellesskap til alle i flokken og den som kan oppleve seg som den bortkomne, gjentatt og gjentatt som en invitasjon til nattverdens bord.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen