Dåp

Sommerens utstilling på Bautahaugen har temaet Fra vogge til grav. I fire oppslag de kommende dagene viser vi glimt fra utstillingen som alle er velkomne til å besøke til og med 18. august.

Etter at Norge ble et kristent land, har barn blitt båret til dåpen. I Valdres ble kristenteppe brukt rundt barnet.

Dette er et vevd teppe i skillbragd, som har ulike mønster i de forskjellige bygdene. Teppene ble vevd i lin i renning og i bunninnslag og ull i mønsteret i vakre farger.  Ungen fikk et bånd rundt livet og ei lita lue.

På slutten av 1800-tallet og fram til 1920, var det vanlig å reive unger. Reiv var et langt band, ofte strikka i bomullsgarn, som ble surra rundt beina til ungen. Da trodde de at barna skulle få rette, fine bein.
 

På gardene rundt i bygda finnes det flere dåpskjoler som er brukt i generasjoner. Disse slektskjolene er klenodier som blir tatt godt vare på. Noen av kjolene på utstillinga er 100 år gamle, og alle barn, barnebarn og oldebarn i slekta er døpt i kjolen. De fleste er sydd i tynt bomullsstoff, med underkjole og lue til.
 

I denne utstillinga viser vi mangfoldet i dåpsklær.  De fleste kjolene er fra 1970 og -80 tallet og her finner du: En heklet, en brodert med sammentrekkssøm, en med brodert vers på. Mange har brodert navna til dåpsbarna på kjolen. Gunhild Breen ble så inspirert av en utstilling av dåpsklær på Maihaugen, at hun sydde dåpsklær til sine barnebarn etter gammel tradisjon.

Dåpskjoler følger gjerne slekta i generasjoner. De to eldste av de 7 
utstilte er fra 1915. Denne karen er knipsa ved sida av sitt eget antrekk fra 1961.