Sommerandakt ved Gunvor og Reidar Heiene

Menighetsrådet har gitt meg ei oppgave. Jeg skal organisere de sommerandaktene som hyttefolk har tatt initiativ til at vi skal ha her i kirka hver onsdagskveld om sommeren. Det blir andakt her i kirka hver onsdag til og med 14. august med ett unntak: 24 juli blir det konsert i forbindelse med Jørn Hilme-stevnet. Klokkeslett for den konserten vet jeg ikke, så dere får følge med på egne kunngjøringer om konserten.

Dette blir den første sommerandakten i 2013, og jeg måtte ta den sjøl fordi ingen av hyttefolka kunne denne datoen.

Ettersom jeg ikke er noen predikant, har jeg valgt å ta utgangspunkt i noen salmer fra salmeboka. Jeg fant igjen et salmealbum med to CD-er som ble utgitt til årtusenskiftet. Det bærer navnet SMAK AV HIMMEL, SPOR AV JORD. KRISTUSBILDER FRA SALMEBOKEN. Dere har fått et ark der dere finner hvilke nummer salmene står på i salmeboka, så kan dere slå opp og følge med hvis dere ønsker det. Vi begynner med Salme 423 Jesus det eneste, - - Jesus er sentrum i trua vår. Han er Gud som vart menneske ”for at hver den som tror på han, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” Derfor gir trua HÅP til både levende og døende, HÅP om utfrielse og frelse, HÅP om renhet og hellighet hos Gud. Vi skal lytte til sangen som synges av Kristin Asbjørnsen.

Jesus har betydd og betyr veldig mye for millioner av mennesker. Og i salmeboka vår finner vi Salme 86 Navnet Jesus blekner aldri - - - -. Teksten til denne sangen vart til i en krok i en togkupé på lokaltoget mellom Oslo og Lørenskog i januar 1923. Sommeren før hadde Frelsesarmé-misjonærer som arbeidde blant zuluene i Sør-Afrika, sunget denne melodien på en kongress i Oslo, og den vart mektig populær. Da David Welander satt på toget og skreiv, hadde han nylig hørt ei tale over Salme 72 der det står i vers 17: ”La navnet hans bestå til evig tid, skyte friske skudd så lenge solen er til. De skal velsigne seg ved ham, alle folk skal prise ham salig.” Denne talen inspirerte David Welander til å skrive denne salmen som er blitt kåra til både århundets bedehussang og århundrets salme. Vi synger sjøl til musikk av Reidar på trekkspillet.

Den sangen vi skal høre nå, står i Salmer 97 nr. 120. Men før vi hører på den, vil jeg lese det som står om denne sangen i heftet som fulgte med CD-ene: ”En gang nådde evangeliet våre kyster. Det kom utenfra, fra fjerne land og fremmede kulturer. Senere har vi fått det privilegium å sende det videre til nye land og folk. Ikke alltid var vår evne til å skjelne mellom det som er kristent og det som er norsk, like skarp. Lenge måtte for eksempel afrikanske folk stamme med som best de kunne på våre sanger når de skulle prise Gud. I vår tid har de begynt å synge, ikke bare med egne ord, men også med egne toner. Fengende, fler-stemmige sanger lyder tilbake til oss som gjenklang av det budskap våre misjonærer reiste med.

Når vi i vår gudstjenestefeiring låner noen av sangene deres, og til og med noen av ordene, styrkes fellesskapet i den verdensvide kirke. Dette er en sang som har betydd mye i kampen for frihet og rettferdighet i Sør-Afrika.
Salme 497 Jeg er i Herrens hender. Forfatteren av denne salmen, Erling Tobiassen, har fortalt at teksten ble til i en sein kveldstime i Ådal prestegard i 1932. Han hadde tatt farvel med svigerfar sin som døde på Røde Kors-klinikken i Oslo, og mens han var aleine i prestegarden i dagene før begravelsen, kom salmen som har betydd så mye for mange.

Vi fikk sjøl bruk for salmen nå i mai da vi var i en spesiell situasjon: Første mai vart Reidar plutselig veldig sjuk og vart sendt av garde med ambulanse til Gjøvik sjukehus. Der fant de ut at det var en brist på hovedpulsåra i buken, og han ble sendt videre til operasjon på Hamar. Vi må bare takke Gud for at han nådde fram i tide og fikk operert, ellers hadde han ikke sittet her nå, men ligget ute på kirkegården. Gud skje lov så gikk operasjonen bra, men det ble komplika-sjoner med magen som bare vokste og vokste etterpå. Sent om kvelden den 6. mai ringte de fra sjukehuset og sa at de måtte operere om natta, åpne magen og se hva som var galt. Jeg dro straks til sjukehuset og kom inn til han ved ellevetida om kvelden for å ønske han lykke til med operasjonen. Jeg sa at vi må legge dette i Herrens hender. Da begynte Reidar å synge, og vi sang sammen litt av denne salmen før han vart trilla ned til operasjonsstua. Vi opplevde begge at det ga oss trygghet og ro å vite at vi er i Herrens hender uansett hva som skjer. Og som dere skjønner, gikk denne operasjonen og flere etterfølgende operasjoner også godt. Nå skal vi høre Kristin Asbjørnsen synge salmen for oss på den melodien som Sigurd Lunde laga i1947.
Salme 346 Han tek ikkje glansen av livet.
Den neste salmen vi skal høre er den av Trygve Bjerkrheims sanger som sammen med Det er makt i de foldede hender kanskje er mest kjent. Bjerkrheim sjøl kalla denne sangen for ”Signe-songen” etter Signe Edland fra Edland-grenda i Vinje i Telemark. Han vart kjent med Signe da ho gjekk på ungdoms-skolen på Fjellhaug vinteren 1921-22 og seinere da ho var elev i klassen hans på bibelskolen der. Etterpå gikk ho på lærerskolen, og så tok ho seg lærerjobb i heimbygda si. Da ho gjekk på lærerskolen, hendte det at noen pirka borti henne fordi ho var en avgjort kristen. Da kunne ho kort og kontant svara: ”Jesus tek ikkje glansen av livet.” Bjerkrheim holdt kontakt med henne helt til ho døde.

En stund utpå nyåret 1950 fikk Trygve Bjerkrheim en trist og uventa melding. Signe Edland ligger på Menighets-søsterhjemmets sykehus i Oslo. Hun har fått kreft. Du må komme og besøke henne. Og det var nok med urolig hjerte han ga seg i veg. Bjerkrheim glemte aldri orda som møtte ham: «Ingen skal sjå meg fella ei tåre fordi om eg lyt døy ung«. De tok farvel og avtalte at Bjerkrheim skulle ta en tur til Edland en gang til våren.

Trygve Bjerkrheim skulle tale på en 17. mai-fest i Nissedal og hadde tenkt å besøke Signe Edland etterpå siden han likevel var i Telemark. Men det gikk ikke. Han måtte ta på seg å være festtaler i en 70-årsdag lørdagen etterpå. Derfor måtte han besøke Signe først. På den måten kom han til å få sitte ved Signes dødsleie. Mor hennes og Trygve gikk ned på kjøkkenet for å prate litt sammen. Da de kom tilbake til sykesenga, var Signe blitt dårligere. De skjønte det var den siste striden. Mor hennes sier til datter si: Signe, Jesus dreg båten i land. Etter ei stund gjentar mora de samme orda og sier: «Signe, Jesus dreg båten i land». Det sank i diktersjela, og det første frøet til denne sangen var sådd.

Signes dødskamp var hard, men kort. Ho døde denne kvelden. Bjerkrheim måtte dra videre neste dag. Orda fulgte han, og mens han satt i en solbakke i Kviteseid og ventet på bussen til Nissedal, kom hele sangen til han, og eneste forandringa han gjorde etterpå var at ”Døden sin dal” vart til ”dødskuggens dal.” Vi hører Kjetil Saunes synge sangen

Salme 479 Deg å få skode
Denne salmen har vi fått fra Irland der mange av våre åndelige røtter kommer fra tusen år tilbake. Misjonærer, konger og andre med høg verdighet, brakte kristendommen til Norge. Men kanskje kom noen av sangene også med de navnløse slavene som vikingene tok med seg heim? De var langt hjemmefra, men noen av dem bar med seg trua på Kvite-Krist. Kanskje bar de også med seg sangen? Vi reiser oss og synger den før vi ber Fader vår til slutt.
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.