En pilegrim vender tilbake

Kjære hedølinger – og i dag er vi alle hedølinger, både biskop og statsråd, fylkesmann og ordførere, tilreisende og hyttefolk -  så: kjære hedølinger; gratulerer med dagen! Gratulerer med å ha hatt kjørkje i bygda vår i 850 år!

Vi skal ikke behøve å se mye rundt oss for å skjønne at det har skjedd enorme forandringer her i bygda på 850 år. Hvis de i 1163 hadde en vigslingsfest, ei slik samling som dette den dagen kirka ble vigsla, så stod det neppe ei dame på talerstolen. Den eneste av dere som er her i dag som kunne stått på talerstolen den dagen er biskopens generalvikar, prest i Den katolske kirke.

Noe har skjedd – for ved kirkas 850 års markering, samme år som vi markerer 100 årsjubileum for kvinners stemmerett her i landet, er flertallet av dagens personer i offesielle posisjoner kvinner. Ja, faktisk er både kirkestatsråden, fylkesmannen, fylkesordføreren, biskopen, prosten, soknepresten, kirkevergen, kontorfullmektigen, leder av fellesrådet, samt organisten, klokkeren og flere til - kvinner. Ja, det er nesten så det er for mye av det gode! Så når bygda om 50 år skal feire 900årsjubileum for kirka kan det bli interessant å se hvordan kara har greid å posisjonere seg fram til den dagen…

Kvinner har hatt stemmerett i 100 år. Bygda har hatt kirke i 850 år. Kvinner og menn har hatt og har fortsatt en helligdom her i bygda. Ei kirke og en kirkegård, en heim, en heim å vende tilbake til.

Kan du huske din barndoms første religiøse erfaring? Husker du første gang du fornemma noe hellig?

Kanskje har du minner fra barndommens kveldsrituale - først vask og pysj, så tannpuss og så

Kjære Gud, jeg har det godt.

Takk for alt som jeg har fått.

Du er god, du holder av meg,

kjære Gud, gå aldri fra meg.

Pass på liten og på stor.

Gud bevare far og mor  

-og alle barn på jord.

Amen.

Kanskje satt du på Venneheimen eller Bedehuset og fikk stjerner i søndagsskolekortet for hvert frammøte?

Kanskje satt du i kjørkjebenken og hørte og fornemma, meir enn du så, fordi benkeryggen var så alt for høg.

Jeg tror at min første religiøse erfaring var en følelse mer enn en konkret hendelse. En følelse av trygghet, en opplevelse av et nærvær, noe som favna meg, roa meg. Gjorde meg trygg. En følelse av heim, å høre heime, å ha noe å høre heime i….

Denne tala har fått overskrifta ”En pilegrim vender tilbake” – den samme undertittelen som  den nye boka som stavkjørkja har.

Hva er en pilegrim? Alle som søker det hellige rom er en pilegrim. Vi er også pilegrimer når vi går, sykler eller kjører til vår egen kirke. Slik har det vært siden før Svartedauen. Vi har nemlig bevart et hyrdebrev, et biskoppelig brev til allmuen, til alle, datert i årene rett før Svartedauen, skrivet av erkebiskopen i Nidaros Arne Einarsson Vade. Der står: ” Dertil skal dere akte på, enhver i sær, at dere stadig kommer til deres sognekirke, ydmykt og kristelig. Det er deres pilegrimsferd, og kirken gir dere av sin rikdom, så dere med fred og sedelig vandel kan ta dere av deres verdslige plikter…..”.  - Vi har en rikdom, en arv å forvalte.

En pilegrimsvandring trenger altså ikke gå verken til Nidaros eller til Santiago de Compostella, vår pilegrimsgang kan gå til vår egen bygdekirke. Men det er noe rart med denne forskjellen på vår egen soknekirke og alle andre kirker. Er det ikke slik at det er lettere å gå inn ei åpen kirkedør i en eller anna ferieby eller på de greske øyer eller i syden, enn å gå når kirkeklokkene kaller på oss heime?

Når ingen kjenner oss, når ingen kan vente noe anna av oss enn at vi oppfører oss ordentlig og tar på oss igjen T skjorta, dekker til akslene og senker fotoapparatet – da kan vi være i kirkerommet på våre egen premisser. Sanse, be. Vi trenger ikke ta hensyn til hva andre tenker og mener om oss. Ja, vi kan kanskje til og med tenke oss å stille på rekke og ta i mot nattverdsbrødet som rekkes oss i messa - om vi får…. Det kan være verre heime. For – vi kommer ikke unna at i ei lita bygd ryktes det fort om vi skulle komme til å gjøre noe anna enn det forventa. Ny kirkelov erstatter dessverre ikke janteloven. Men ny kirkeordning kan gi oss nye muligheter. Det er ikke Stålsettutvalget som definerer religiøsitet, i så fall synes jeg utvalgets definisjon er alt for snever. Kristen religiøsitet, livssyn og kirkelig tilknytning er i vår sammenheng mye mer enn selve den kristen aktiviteten. En religion er ikke som Stålsettutvalget synes å si summen av aktiviteter i et trossamfunn. Nei, religion er også kultur, riter, praksiser, tradisjoner, opplevelser, holdninger, følelser, sanselige erfaringer, normgrunnlag, verdisystemer og individuelle og kollektive identiteter - for å sitere Kirkemøtet. Jeg vil som Hamar biskop og bispedømmeråd framheve Engerutvalget som beskriver Den norske kirke som en viktig kulturinstitusjon i kraft av si rolle som forvalter av landets religiøse kunnskapstradisjoner og rituelle liv, som møteplass i samfunnet og et verdigrunnlag for identitetes- og meningsskaping - også i det livssynsåpne samfunnet.

Å være kristen er å være døpt med den kristne dåp og tilhøre den kristen kirke lokalt og globalt - uavhengig av aktivitetsgraden. Men, vet dere hvorfor dåpskjolene ofte er alt for lange? Det er fordi vi skal ha noe å vokse i - etter dåpen har vi et vekstpotensiale. Som barnets fysiske kropp er avhengig av god og rett næring for å utvikle seg normalt og godt, er vårt åndelige liv også avhengig av god og rett kristen føde for å utvikle seg normalt og for å bli til glede for oss, til trygghet, tilhørighet, for å gi livsmening og livsmestring. Og den jobben, den oppdragelsen, er det foreldra og faddere som må ta. Vi skal slippe og ta den aleine, vi kan få ta den sammen med kirka.  Valdres prosti har hatt statlige trosopplæringsmidler siden 2011. Trosopplæringa i Valdres har vi gitt navnet ”Kykja mi”, helt bevisst – Hedalskyrkja er ei av i alt 34 kirkehus her i prostiet. Alle døpte har ei kyrkje en kan kalle si, et hellig rom for tru, undring og håp, ei tilhørighet, ei livsmeining og ei livsmestring. Et fysisk rom og et livsrom som vi kan vende tilbake til - hele livet.

En pilegrim vender tilbake – en kristen pilegrim vender alltid tilbake til dåpen.

Ordet pilegrim kommer fra latin, på gammellatinsk pelegrinus, på nylatinsk peregrinus, og har gjerne blitt oversatt ”fremmed”. Jeg synes det er litt moro å minne om hedalsuttrykket fremmen i denne sammenhengen. Det å få fremmen, det å ha fremmen og det å ha hatt fremmen. Fremmen betyr gjester. Pilegrimer er fremmede gjester langs vegen på si vandring. De som bor i bygdene pilegrimene passerer har holdt fram med den eldgamle tradisjon- å være gjestfrie mot fremmena. Det merker vi som går pilegrim i Valdres hver sommer. Folk stiller opp og gir oss alt fra blomster til boller og saft til moltekrem…

Peregrinus består egentlig av to ord, preposisjonen per, ”gjennom” og ager; ”åker/jorde” I utgangspunktet betydde en pilegrim en fremmed eller utlending som vandra langs åkerkanten, altså utenom byene og tettstedene. Senere overtok kirka begrepet og tolka vandringa inn i et evighetsperspektiv. Livet i seg selv ble oppfatta som ei vandring fra fødsel til død og så til nytt liv igjen.

Vi taler gjerne om at ei pilegrimsvandring har et program, bestående av oppbrudd - vandring-mål – kanskje også heimveg. Det er dåpen som er oppbruddet. Vandringa er hele livet. Målet er himmelen, det nye livet, bak døden.  Slik sett er alle kristne pilegrimer, på veg gjennom livet, fra dåpen med håp om det nye livet bak døden.

Pilegrimstanken er eldre enn Hedalskjørkja. Vi tror at Hedalskjørkja var et av flere pilegrimsmål i middelaldren. Hva var det de søkte?  Relikvien frå den helgen kirka ble vigsla til, nye relikvier som kanskje kom til kirka etter hvert, Madonnaen, kan alle være det konkrete målet pilegrimene i middelalderen hadde for vandinga til Hedalen. Vi har ingen historier som beviser dette, men vi har myntfunn som trulig bekrefter det og vi har fysiske tegn etter skraping av kleberstein inni døpefonten som sier noe om en praksis - at de kom til kirka, kom for å få med deg noe heimatt, noe som kunne gjøre dem friske og glade og trygge.

Det er lenge siden middelalderen. Hvordan oppstod den moderne pilegrim? Den som vandrer i tusentall på kryss og tvers over hele Europa med sekk på ryggen akkurat nå. Vi vet det egentlig ikke. Det var ikke resultat av noen kirkelig beslutningsprosess eller reform bestemt av verken departementet eller kirkerådet. Det var noe som kom, nærmest av seg selv, og banka på norske kirkedører fra slutten av 1980-tallet.

Denne fornya pilegrimspraksisen dukker opp i ei tid der det moderne menneske begynner å lete etter andre og flere uttrykksformer for troen - ei søking etter mål og meining for livet, et behov for å se en helhet og en sammenheng. Mange har fått nok av ord.

For er det noe kirka er god på, alt for god på, så er det ord. Ord som gjerne går litt over hodet på oss, ord som blir hengende i løse lufta fordi de ikke bindes til noe konkret, til noe synlig, noe som kroppen kan ta del i.

Når var det hedølingen slutta å korse seg? Ja, det var kanskje ei stund etter reformasjoenen, men faktum er at selveste Martin Luther anbefaler oss å slå korsets tegn både morgen og kveld. Jeg synes det er så vanskelig å leva i tro at jeg må konkretisere troa for meg selv for å kunne holde på den.

Kristen tro er ikke bare for intellektet og tankens flukt, den er for beina og hendene, for øynene, ørene og luktesansen. Troen sitter i kroppen. Mennesket trenger å bevege seg for å røre ved de hellige strenger som ligger i oss. En sunn sjel i et sunt legeme! Derfor pilegrimsvandring!

Og vil du snuse litt på hva dette er, kan du slå følge med oss noen kilometer av første vandringsdag av sommerens fellesvandring på Valdresvegen, neste lørdag, den 29. juni. Vi begynner i Hedalskyrkja kl.08:30. Denne første dagens mål er Timansføss ved Hølera. Alle er velkommen til å slå følge med oss denne første dagen, med du må ta med deg egen mat og drikke – og egne gangsårplaster - og sørge for returtransporten selv.

Pilegrimsvandring er for meg en metode. Pilegrimen forsøker å holde kropp og ånd, det synlige og det usynlige, sammen. Vi går i stillhet. En ytre vandring og ei indre vandring. Ei ytre vanding med daglige drypp frå bibelen, tradisjonen og salmeskatten. Ei vanding med et hellig mål.

Landets første pilegrimsprest Arne Bakken, som nå er pilegrimsprest her i Hamar bispedømme kaller pilegrimsvandring ritualisering av livet. Ritualer er byggesteiner der menneskers indre får et ytre uttrykk. Den moderne pilegrimsbevegelsen starta gjennom mennesker som ville komme på egne premisser med sine liv til det hellige rom. De moderne pilegrimer har vært med på å fornye forståelsen av kirka som et helligsted, der - alt i våre liv  -har sitt rom. Enhver som søker det hellige rom, er en pilegrim. Derfor trenger ikke vandringa bli så lang, vi må ikke gå milevis. Ikke alle klarer gå. Noen sender, kanskje uten å være det bevisst – en stedfortreder, en som går i stedet for oss. Og vi ønkser de god tur! I middelalderens katedraler laga de labyrinter i kirkegulvet som folk kunne krabbe, eller bitte små labyrinter på veggen som folk kunne gå med fingrene – i Slidredomen er det en slik. Det er ikke lengden som teller, det er innstillinga og retningen. Dessuten har vi bil. Det går an å være bilgrim fra kirkehus til kirkehus.

Det heter seg: ”En pilegrim vendte aldri tilbake til sin bygd uten at han/ho hadde mistet en fordom og fått en ny idé isteden”. Og det tror jeg vi kan trenge. Sånn sett tror jeg alle kunne trenge ei pilegrimsvanding – kort eller lang – i fysisk eller overført betydning  - for å miste en fordom om kirka, om de kristne, om de vi ikke tenker er kristne, om menneskjer som ikke ligner på meg sjøl – så kan vi i stedet trenge å få en ny ide om livet og hvordan det kan leves godt og sant.

En pilegrim vender tilbake – til det som var, men med nye auger…

Nå skal jeg våge meg på en liten refleksjon.. jeg synes vi kan se tendenser til at interessa for Hedalskirka generelt, og kjørkja sitt 850-årsjubileum spesielt, er vissa så stor hos utfløtte hedølinger og hyttefolk, enn hos dem som bor i her Hedalen sokn. Det er selvsagt en mulighet for at jeg tar feil, men jeg er blitt litt nysgjerrig på dette.

Husker dere lignelsen om den bortkomne sønn? (Luk.15) - også kalt lignelsen om den heimevendte sønnen eller dattera. - Det var denne nest eldste på garden som fikk forskudd på arv og dro til syden, søla bort heile arven og endte opp nederst på NAV-stigen. ”Da kom han til seg selv” (som  det står) - han erkjente hva han hadde reist å frå – og ringte heimatt.

Far hans og mor hans møtte han på Gardermoen og tok han med seg heimatt. Heime venta storebror og odelsgutt, fornærma, sjalu og misunnelig. Han tenkte smått om det han stod i til daglig, han var blitt litt blind på alt han faktisk hadde. Han var ubevisst om hvilke skatter han forvalta der - heime.

Kan vi bli blinde for hva vi faktisk har. Må vi ut for å kunne se heimatt? Må vi på avstand for å verdsetta det vi har heime? Ja, jeg lurer på det. Selv om jeg hadde vokst opp i Hedalen, og syns jeg har hatt et sterkt og personlig forhold til kjørkja, skjønte jeg ikke hva for helligdom til kirke vi har her i bygda, før jeg kom ut og fikk se hvordan det stod til andre steder. Jeg tror jeg måtte helt til Roma for virkelig å skjønne hva vi har i Hedalen. Jeg måtte ut før jeg kunne se stort nok på det jeg hadde heime.

Kanskje er det derfor såpass mange utfløtta hedølinger gjerne vil komme heim og døpe barna sine? Kanskje er det derfor såpass mange utfløtte hedølinger ønsker å gravlegges ved Hedalskyrkja. Kanskje er det også derfor såpass mange av oss utfløtte som vil ta del i dette kjørkjejubileet?

Kjørkja vår er 850 år. Ho kan stå i mange år til, ho er kjørkje for alle hedølinger, ho er kjørkje for alle som vil, ho er kjørkje for nye generasjoner kristne. Et middelalderens pilegrimsmål er blitt et startpunkt for en ny pilegrimsveg gjennom livet. Hedalskjørkja  - en helligdom for alle som vil vende tilbake til utgangspunktet.

Så, kjære hedølinger – alle – ta vare på kjørkja, ta bare på den kristne arven og den levende trua, slik at hedalskjørkja fortsatt kan være en heim å vende tilbake til…

La meg avslutte med å gi dere den keltiske pilegrimsheligna som følger Valdresvegen:

 Må din veg gå deg i møte,

og må vinden være din venn,

og må solen varme ditt kinn,

og må regnet vanne mildt din jord,

inntil vi sees igjen, må Gud holde deg i sin hånd!