Hvor står leverposteiboksen, mamma?

SILJE KULTERUD

Hodet er slitent etter å ha romstert og løftet på både bord og stoler, i det jeg har lett etter et tema å skrive om. Når man skal skrive et innlegg til landets nest mest leste nettavis, hedalen.no, bør det være interessant og litt artig syns jeg.

Men det er ikke så lett likevel. Da jeg ble helt blank for emner,  satt jeg med hodet i hendene og tenkte som så. Hvorfor ikke skrive om det letteste i verden? Det som jeg virkelig av hjertet bryr meg om, og som adjektivene strømmer på av seg selv? Da fant jeg dette emnet som du skal lese litt lenger ned her, om du gidder å fortsette selvfølgelig. Emnet engasjerer meg, påvirker meg og former meg. Denne lille teksten skal handle om det kjæreste jeg har og det jeg er aller mest takknemlig for. Mor og far. 

Hvorfor er de så viktige og hvorfor er alt så trygt rundt dem? I det man blir født, skriker det lille spedbarnet. Jeg tror det er fordi det vil vekk fra det skumle menneske i hvit frakk, og heller ligge i mammas armer. Det trygge mennesket det har bodd  inni de siste ni månedene. Det er litt pussig at man vet at mammas svar er det beste, og det riktige. I alle fall tenker jeg slik når jeg er rådløs. «Jeg spør mamma og gjør deretter. Det funker alltid, og merkelig nok får jeg alltid fred med de svarene jeg får. Det føles riktig.» Men i en alder av 21, er det begrenset for hva hun gidder å bestemme for meg lenger. For eksempel må jeg begynne å kle på meg selv, vel, det er alltid hun jeg spør etter når jeg ikke finne skoene mine. Og hun vet alltid hvor de står! På kanten til irriterende kontroll har den dama, men du så nyttig det er å vite at en alltid har oversikt. Nesten litt dumt av henne, for jeg må innrømme at det er på kanten til utnyttelse når jeg står i kjøleskapdøra og spør henne hvor leverposteiboksen står. 

Og så er det den lune og avslappede pappan' som vi gleder oss til å se i arbeidstøyet inn døra og kaster seg på sofaen. Så kravler minstejenta opp på fanget og sier at hun er glad for at han er hjemme. Så får hun spille på iphonen hans resten av kvelden. Men slik er faktisk fedre. Bløte. Men er det ikke flott med en far som vil være sammen med barna sine, og strekker seg til det ytterste for å legge til rette. Slik er pappa i alle fall. «Det skal vi få til, Silje» Alt er mulig – i hans hode. Fordi han bare ser løsninger og ikke problemet. Egentlig en god taktikk å velge med barn i huset. Da blir det ikke noen krangling, men i stedet ekstra mye glede. Dessuten er det far som er tøysekoppen, mors siste barn egentlig – som hun ikke kan sende på videregående, selv om hun av og til har litt lyst til det. 

Det  flotteste jeg ser, er et barn som er glad i foreldrene sine. Ungdom som gir mor en klem og viser takknemlighet. Tenk å heller være stolt enn flau. Selv om mor og far kan være gammeldagse og litt «nerdete», er det jammen 98 % god kvalitet å ta tak i. De er mine tryggeste kort, og faktisk er mor og far de menneskene som betyr hele verden for et barn. Det er litt rart den tilliten man har altså. Men mor og far har virkelig evnen til, og muligheten til å gi et lite barn en god oppvekst fylt med gode opplevelser. Eller mase barnet i senk og kreve av dem. Ikke at jeg skal være noen oppdragelses-rådgiver, altså, men jeg tror at alle de gode og gøyale minnene virkelig former et barn og gir det livsglede. I alle fall har min barndom vært slik. Derfor sitter vi søskena ofte og mimrer, og vi blir alltid enige om en fantastisk barndom - uten teknologiske forstyrrelser - som mamma og pappa har stelt i stand kun for å gi oss gode dager. Så disse minnene hadde vi ikke hatt dersom vi var uten en omsorgsfull mor og far. De som har pakket sekken, rodd oss i kano, slått opp telt, kjørt til Sverige, kjøpt billett til tivoli, kjørt og henta, kjøpt godteri, latt oss ha vannkrig selv om det hang klær til tørk der ute, vært med å lekt og uendelig mye mer. 

Så egentlig er det på sin plass med en offentlig takknemlighets-erklæring til mamma og pappa; Åse og Torgeir Kulterud fra meg. Dere gjør virkelig en fantastisk god jobb for hver enkelt barn dere har satt til verden!

Og mitt siste poeng i denne teksten vil jeg nærmest gi som en formaning, som presten på søndagsmessen.
Sett ord på det positive. Barn til foreldre og foreldre til barn. Det sprer mer trygghet og glede enn bare tanken.