Fossekallen – 50 år som nasjonalfugl

Langs bekker og elver i Hedalen bor en trostestor hardhaus. På avstand ser den sort og hvit ut, som en gentleman kledd i «smoking». På nært hold ser man at den er brunsvart på rygg og buk, har mørkebrunt hode og hvitt smekkeparti.

Fossekall

Fossekallen kaster seg i vannet sommer som vinter. Det er alltid trivelig å studere denne fuglens aktivitet ved elva, og ekstra trivelig er det å høre den synge fra iskanten en kald vinterdag. Fossekallen synger hele året.
 

Fossekallen ble valgt til Norges nasjonalfugl 4. mai 1963 etter en avstemning blant radiolytterne.  Valget av denne hardføre, vanntilknyttede spurvefuglen synes jeg var et godt valg! Fossekallen er utbredt i hele Norge og den er her hele året så lenge det finns åpent vann.

Fossekallen finner så å si all sin næring i vannet, hovedsakelig larver av døgn-, vår- og steinfluer. Den søker helst etter føde på elvestrekninger med grunne stryk i veksling med mer stilleflytende loner, og spesielt overganger mellom stryk og stilleflytende partier er attraktive.
 

Fossekallen har en sterk dragning mot fosser når den bygger reiret sitt, den plasserer reiret som oftest på det stedet i elva der det fosser og bruser mest mulig. Vanlige reirplasser er på fjellhyller rett ved en foss, i fløterdammer og under bruer. Den kan også plassere reiret slik at den må fly gjennom vannspruten for å komme til det. Dette er trygge reirplasser. Når reiret er plassert under ei bru eller bak en foss blir det nesten aldri røvet.
 

Fossekall – Skrukkefylla
 

En del av fossekallene trekker i sørøstlig retning til overvintring i Sør Sverige eller til landene rundt Østersjøen. Et eksempel på et typisk fossekalltrekk er en reirunge merket ved Skrukkefylla i Vassfaret 3. juni 2012. Den ble kontrollert i Stjärnörp i Sverige 24. november samme år, 407 kilometer i sørøstlig retning.
 

Fossekallene er avhengig av åpent vann for å finne mat, og de kan derfor få problemer i strenge vintre. Det har vist seg at det er vinterforholdene som i hovedsak regulerer hekkebestanden. Etter en kald vinter vil det være lav hekkebestand på grunn av høy dødelighet. Kommer det flere milde vintre på rad, vil fossekallbestanden forholdsvis raskt være oppe på toppnivå igjen.
 

Sur nedbør har vært én av truslene mot fossekallen. Den sure nedbøren fra kontinentet har avtatt noe de seinere årene. I Valdres er det særlig i sør at sur nedbør har vært et problem, dette på grunn av grunnfjellsbergarter med dårlig bufferevne. Det er ikke umulig at dette kan ha påvirket fossekallene i Hedalen. Men i dag er nok den største trusselen mot fossekallen utbyggingene av småkraftverk.
 

Det er stort sammenfall mellom elver som er aktuelle for småkraftverksutbygging og elver som er gode hekkeelver for fossekallen. Det er derfor viktig at disse utbyggingene ses i sammenheng innenfor både kommuner, regioner og fylke. Videre er det gode muligheter for å hindre at fossekallen blir borte ved å gjøre avbøtende tiltak. Dette kan gjøres ved å begrense den berørte elvestrekningen, sørge for tilstrekkelig med restvann og opphenging av fossekallkasser.

Fossekallen har antagelig mistet en del gode og trygge reirplasser i forbindelse med utskifting av bruer, nedriving av møller og lignede langs våre elver. Moderne bruer er ofte helt glatte under og uten mulighet for reirbygging. Opphenging av kasser kan derfor være til god hjelp for nasjonalfuglen vår.

Fossekall-kasse