Ville jeg gjort det om igjen?

MAGNE RUUD
Jeg hadde i mine yngre år en visjon om at landsbygda skulle bli mitt ideelle bosted. Trygge miljøer, fin natur, god plass og ingen køer. Riktignok visste jeg at alt ikke var så tilrettelagt på landsbygda som det jeg var vant med fra hovedstaden. Ingen T-bane eller trikk, langt til sykehus, ingen gatelys, og brøyting og strøing faller på den enkelte. Men allikevel det var forlokkende å være litt annerledes enn kollegene.

Mange ønsker om lykke til, og velkommen tilbake om to år fulgte meg på heimreisa til Valdres. Trettiseks år har gått, og jeg er her ennå.

Det er ikke til å unngå at tanken slår meg, - ville jeg gjort det om igjen?

Jeg har hatt en fantastisk yrkeskarriere. Jeg har hatt godt utkomme, og jeg har fått være med på å skape arbeidsplasser i Valdres. Jeg har følelsen av at min og mine medarbeideres kompetanse er vel mottatt, og at den har vært til nytte for det lokale næringslivet. Jeg kjenner en rekke mennesker i selskaper og virksomheter, og har hatt gleden av å komme i kontakt med en rekke hyggelige personer over det ganske Valdres.

Fritidsaktivitetene bugner, og det urbane Oslo er for min del ikke mer enn to timer unna. 

Som de fleste andre brøyter og strør jeg min egen veg, og gate/ vegbelysning er fraværende.

Fåfengt er det å ringe teknisk etat når vannet blir borte, eller om kloakken skulle tette seg. Det er en selvfølge at det er slik, når man har valgt, - ikke å bo i offentlige byggefelt. På den andre siden er vi heller ikke til byrde for det offentlige, dvs. kommunen. 

I likhet med de fleste må jeg bruke egen bil for å komme til arbeidet. Her er fylkesvegen nærmest ufarbar for andre enn oss som kjenner hvert hull, hump og dump, helt til man kommer inn på E 16.  Slikt koster, og det dreier seg ikke om småpenger.

Med sju mils arbeidsveg dreier dette seg om ca. kr 100 000, etter normtall, i reelle årlige reisekostnader. Jeg klager ikke, jeg har valgt det selv.

Men nå kommer vegbommen som deler Valdres i to, og med en årlig prislapp på minst kr 25 000 for hver arbeidsbil som må passere, så vel bort som heim.  

Det vil bli en bom mellom Oslo og Bergen, og den skal dele Valdres i to. Vegen er stamvegen mellom øst og vest, og da skulle man tro at stamvegtrafikken skulle skattlegges, og ikke lokalbefolkningen. Det verste er at dette skjer med applaus og velsignelse fra Sør-Aurdal kommune. Nord-Aurdal kommune, derimot, har tatt til vettet og sagt nei. De har åpenbart forstått at en bom midt i Valdres vil bli et betydelig hinder for vekst og utvikling av næringslivet, og har innsett hvilken byrde innbyggerne blir pålagt. Det er godt at noen evner å se galskapen, og at nok er nok! 

Enkelte ganger har man en følelse av at befolkningen er en byrde her sør. Tidvis kommer det forslag om sentraliseringstiltak for å spare det offentlige for penger. Tannhelsetjenesten og legekontoret er forsvunnet, -for å nevne noe. Verre er at skolestrukturen er et tilbakevendende tema i sentraliseringsdebatten. Driftstilpasning kalles det!

Kommunestyret har likevel vedtatt å bygge kulturhus, og har ønske om å bli delaktig i en idrettshall på Bagn, selv om det er idrettshall i Etnedal og storhall på Leira vil komme.

Vedtaket ble gjort for 2-3 måneder siden, men nå viser det seg at kommunekassa tømmes i 2014.

Vedtaket innebærer bevilgninger av flere tiltalls millioner kroner, uten at man forsikret seg om at det fantes penger til å dekke renter, avdrag og drift av anleggene. Idrettslagets evne til å drifte en hall, uansett størrelse, kan trekkes i sterk tvil, og hvem vil da måtte framstå som den reddende engelen? Jo, kommunen!

Samtidig varsles reduksjon av lovpålagte tjenester. F.eks. må de eldre belage seg på at hjemmehjelptjenestene skal reduseres til hver tredje uke, og SFO foreslås nedlagt i vår del av kommunen. 

Nå annonseres eiendomsskatt som ny inntektskilde for å dekke kostnadene som dette gildet vil innebære.

Det er grunn til å tro at politikerne her har gjort opp regning uten vert.

For å sukre pillen snakkes det om at økonomien, etter innføring av eiendomsskatt, vil bli så god at selv skiløypene kan sponses.  Det er vel ment som sukring av pillen for de mange hytteeierne. Patetisk!

Flott at alle gode tiltak skal støttes, men jeg har ingen tillit til at det vil skje, i alle fall ikke over tid.

Den dugnadsånden som vi har opplevd rundt f.eks. Hedalen Løypelag vil ganske sikkert dø ut når kommunen annonserer at den vil ta de økonomiske byrdene.  

Jo da, han hadde et poeng min navnebror, Magne, i kommunestyret, som hevdet at innføring av eiendomsskatt er ensbetydende med å pisse i buksa. Det kan også sies på en annen måte: Jo større kaka er, jo mer kan det fråtses!  

Den som eier et skarve gårdsbruk, har gjerne to boliger, et hovedhus og en kårbygning. Har man vært så dum å anskaffe seg hytte i tillegg, så skal det betales for tre enheter. Aldri har disse enhetene påført det offentlige kostnader, så hva skal det betales for? Og er det slik at det skal være en straff å eie bolig og hytte?

Jeg har tiltro til at det finnes krefter i kommunestyret som evner å si stopp en halv, og sørger for at kommunen leverer de lovpålagte tjenestene, og ellers setter tæring etter næring. 

Om det var slik at man hadde noen form for garanti for at en eventuell eiendomsskatt skulle brukes til å sikre god kvalitet på de lovpålagte oppgavene i de enkelte bygdelagene, fikk det så være, men med det løpet kommunen nå har lagt opp til, så vil vi oppleve det stikk motsatte.

Vi blir pålagt eiendomsskatt i alle kriker og kroker for å tilfredsstille et konstruert bygningsmessig behov knyttet til idrett og kultur i ett hjørne av kommunen.  

Eiendomsskatt er mer og mer vanlig, sier du. Ja, men mange kommuner har unnlatt å påføre sine innbyggere slike byrder, deriblant Oslo. Likevel er gatene brøytet og opplyst, og fortauet er strødd. Det er i stor grad gangavstand til skolen, og T-banen går hvert 20. minutt til utallige arrangement i kulturbygg og idrettshaller. 

Kommunene her i dalen har gjort en rekke framstøt for å sikre stabilitet og helst vekst i befolkningen, uten omtanke for arbeidstilbudet som finnes.

Alt fra arrangementer i Spikersuppa til promoteringsturer i Tyskland og Holland, er kjente tiltak.

Hva sies til potensielle innflyttere? Blir de fortalt sannheten om hva som måtte vente dem? 

Vil arbeidsmarked, reiseavstander, bom og eiendomsskatt være medvirkende til å dempe befolkningsnedgangen?

Og hva med tomme kommunekasser, stadige driftstilpasninger, sentraliseringsdebatter og økt skattetrykk på den enkelte innbygger, vil det gi mer lys og geraniumer i vinduene rundt omring? 

Ville jeg gjort det om igjen, under etablering og med små barn?

Ja, muligens, fordi Valdres er et fantastisk sted å leve, arbeide og bo i, men jeg ville valgt bosted med omhu.  

Tidens gang og styresett har ført til at bosetting i utkantene mer og mer blir vanskeliggjort.  

Om man tilstreber stabilitet, forutsigbarhet, vekst og utvikling, men også ønsker å begrense de økonomiske belastningene, så ville jeg latt meg dra med i sentraliseringsvinden, og valgt Fagernes med omegn.