Preken ved kveldsakdakt 6.8. i Hedalen stavkirke

Tekster fra Aposteldagen.

Dette hellige evangelium står skrevet Luk 5,1-11
1 En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord.2 Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn.3 Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folke-mengden fra båten. 4 Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.»5 «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.»6 Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne.7 De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke.8 Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.»9 For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått.10 På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.»11 Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

Slik lyder det hellige evangelium.

Bildet på utdelingsprogrammet til denne kveldsandakten gir oss en illustrasjon på den evangelieteksten vi nettopp har lest. Her ser dere statuen som er satt opp i Kapernaum, byen Simon Peter bodde som voksen i. Han er avbildet med Gennesaretsjøen i bakgrunnen, med utsikt mot syd. I hånden holder han hyrdestaven og himmelrikets nøkler. Ved hans høyre for sees fisken som er blitt hetende Petersfisken. Slik rettes vårt fokus inn på Aposteldagen som i vår kirke feires 6. søndag i treenighetstiden.

Liturgisk farge i dag på aposteldagen, er rød, mot normalt grønn, vekstfargen, i tiden etter pinse, som nå kalles treenighetstiden. Kirken vil ved farge¬bruken, rødt, blodets farge, markere apostlene, martyrene og de før oss, de pinsens ild og kraft, bidro til Kristustroens og kirkens utbredelse.
Aposteldagens grunntema er Jesu ord til Simeon og Sebedeus-sønnene; «Følg meg, bli menneske¬fisker». Dette sies først til fiskeren Simon Peter, med helgen¬¬dag 29. juni, hans dødsdag. Peter ble blodvitne under for¬følgelsene fra keiser Nero etter brannen i Roma i år 64. Storfilmen Quo vadis fra 1951, skildrer denne hendelsen i detalj. Nettopp apostelen Peter er hovedskikkelsen i filmen. Han velger å stå sammen med de kristne i byen da martyriet truer, selv om han i siste liten kom seg unna. Han sto ved dem, gikk med dem inn i deres skjebne.

Fiskeren Simeon Peter ble av Jesus Kristus kalt til å være menneskefisker og har i ettertiden stått som modell for dette, vært idealet, troshelten som tross fornektelse, ble en Herrens virkelig apostel.
Men «Menneskefisker» ordet har litt negativ klang, litt odiøs betydning. Det er noe med asymetrien mellom fiskeren og fisken som blir fanget og overlatt til fiskerens kontroll. Det er en litt for stor forskjell på fiskeren og fisken som til slutt ender opp som mat, som her i Valdres spises på Rakfiskfestivalen på Fagernes.
Vi kjenner denne tvetydigheten igjen i ordet «fiske» i mer overført betydning, som fiske i rørt vann, fiske etter opp¬lysninger. Få har derfor sterk identitet som «menneskefisker.»

Ordet fisk hadde i urkirken også en dobbelt betydning ved at det greske ordet for fisk – ichtys, hadde forbokstavene til Jesus Kristus, verdens frelser. Dette stiliserte og tegnet for fisk betydde at de hørte til den samme veien. I filmen Quo vadis var det også dette fiske-tegne som var symbolet på at det kristen tilhørte de som trodde på Jesus. I flere scener husker vi hvordan aktørene viste til hverandre, hemmelighetsfullt fiskens tegn. Fisken som symbol kan vi se dette i våre dager også på enkelte kristne som har satt dette merke bak på bilen, noe som blir en særlig utfordring for dem til å overholde trafikkreglene.

Menneskefisker i positiv forstand betyr å kalle mennesker, enkeltpersoner til et nytt liv i Gud, med nettopp Jesus Kristus som frelser, forsoner og forløser.
På denne sommer tiden av året er det flere grunner til å markere apostlene, martyrene, fra urkirken og de som brakte evangeliet ut i verden, hit til de fjerne strender, ved fjell og fjord i Norge.

For ikke lenge siden var Olavsuken, med Olsok, med markeringer på Olsokdagen 29. juli. Olav Haraldsson, «Norges evige konge» som falt på Stiklestad i 1030, 29. juli. Olav ville, med biskop Grimkjell, kristne landet, også med makt, ved å innføre «kristenretten», og troen på «Kvite¬krist» som et alternativ til den gjeldende norrøne gudetro.

Som sokneprest i en menighet i Oslo med navn Ullern står denne menigheten nettopp i denne spenningen. Denne kirken som bærer gudenavnet Ull. Bueskytteren, jeger- og skiløperguden Ull, fostersønn av Tor, gir paradoksalt nok navn til den kristne menighet på Ullern.
Olav fòr voldsomt frem, kristnet med sverd. Likevel, Olav Haralds¬son falt for sverd, på Stiklestad. Bonde¬hæren og de selv¬stendige jarlene rundt i Norge vant slaget, men tapte kampen. I ettertid ble hans død en «martyrdød”, en «folke-mytisk» hendelse, slik som også apostelen Peters død ble det i filmatiseringen i Quo vadis. Under¬lige ting skjedde ved Olavs grav. Olav Haraldsson ble etter kort tid til «Olav den hellige». Til og med i Fødselskirken i Betlehem henger bildet av denne nordiske helgenen, sammen med St. Knut fra Danmark.
Olavstradisjonen ser vi med en fornyet interesse i dette med pilegrimsvandringer, gjerne til Nidaros. Denne store interessen for pilegrimstradisjon og –vandring kan handle om vandringens konkrete mål, som et krusifiks i Røldal, en katedral i Santiago de Compostella, en oktogon i Nidarosdomen, men også vandringens særegne puls på veien, som nesten i seg selv blir et mål og like¬ledes fellesskapet med de som har gått vandringen, bokstavelig og i åndelig forstand, foran.

Konkret har prekenteksten fra Lukasevangeliet har bragt oss til Galileasjøen, som også ble kalt Gennesaretsjøen, i fjæresteinen ved denne sjøen 200 meter under havoverflaten. Jesus møter og kaller sine venner, disipler – følgesvenner, på deres arbeidsplass, i nattens strev og mørke og under dagens hete. En kalls og utsendelsesfortelling om de første disipler, ved starten av deres misjonsoppdrag.

Ved å høre om andres personers kallsopplevelser, som Simon Peters og Hellig Olavs, utfordres vårt eget kall til å bringe evangeliet ut, fra vår virkeplass til jordens ender. Sommeren generalforsamling til misjonsorganisasjonene har vært en konkret påminning om misjonsutfordringen utenfor vårt lands grenser.
Samme kallelsesfortelling finner vi også i Markus og Matteus evangeliene dog litt tidligere, men situasjonen på stranden har også en parallellfortelling i slutten Johannesevangeliet, der Jesus møter disiplene tidlig en morgen etter hendelsene i Jerusalem, den tredje gang Jesus åpenbarer seg etter oppstandelsen, også da på arbeidsplassen. Han møtte dem med brød og fisk og ga dem. Etter dette forlot de sjøen som arbeidsplass for alltid og søkte hver på sitt sted å bli «menneske-fiskere,» søke opp mennesker til fellesskapet om Jesus Kristus, Guds kirkes grunnvoll ene.

Situasjonen er meget konkret. Jesus taler til folket, stor trengsel, og må bruke båten til talerstol. Samtidig har Peter og fiskerkolleger hatt en svart natt, ikke fisk i garnet. På Jesu ord kaster de noten ut på nytt og opplever tidenes fiske midt på dagen. Under over alle under. Underet var større enn vi forstår, det var jo nattgarn som ble kastet ut, de som om dagen er så synlige for fisken at de er helt ubrukelige som fiskeredskap i dagslys. Fisken oppdager de jo, men blir fanget om natten da det er mørkt.

Båtene i flere arbeidslag måtte hentes inn. De fikk slik fangst at båtene holdt på å synke og garnene revne. Etter et slikt fiske, gis Peter en erkjennelse, han sier «Jeg er en syndig mann, » han erkjenner som en Moses i møte med den brennende tornebusken, at han er på hellig grunn, i et møte med den Hellige, Gud. Jesus profeterer deretter Peter til å bli menneskefisker. Kanskje den dagens fangst skulle bli et profetisk tegn på virkningen av Peters tjeneste for evangeliet, garnene som nesten revnet, som tegnet på omfanget av etterfølgere.

Vi tar det som selvsagt at disiplene, de som senere ble apostler, fulgte Jesus. Det var egentlig svært opp¬sikts¬vekkende. Hva ville vi har gjort om noen kom til oss på arbeidsplassen slik tidlig en morgen? Familiefaren Peter med ansvar for sin sviger-mor i Kapernaum, forlot likevel sin grandiose fiske¬fangst for å bli Jesu etter¬følger. Jesu ord og under var tilstrekkelig for at de fulgte Mesteren i hans vandring og opp¬gave. Jesus sa: Vær ikke redd, følg meg». Peter forlot alt og fulgte Jesus, i kontrast til det folket, forundret over hans lære, og fariseerne, gjorde. De var kun en konstant opposisjon.
Historien videre er kjent. Simon Peter ble sentral blant disiplene, tross for¬nektelse. Lederskikkelsen, klippen, som Jesus bygde sin kirke på, og han med himmelrikets nøkler.

Vi skal minnes Jesu etterfølgere, selv om de nok ikke alle var helgener og hellige. Uten deres kall, etterfølg¬else, lojalitet og offer ville ikke kirken vært hos oss. De bidro til at, Jesu rikssak ble formidlet til nye generasjoner, også til tider, gjenn¬om det tragiske martyrium.

Vi skal i dag minnes apostlene, kirken og dens oppgave. Kirken er en frukt av det oppdraget de første kristne gikk inn i da Jesus utfordret dem etterfølgelse. De forlot alt, inn i en usikker tjeneste for Gud. Vi bringer en takk til Gud for dem og den velsignelse de har bragt videre.

Samtidig påminnes vi, vårt kall til å være Jesu etter¬følgere. Kjennskap til hans liv og lære skal bringes videre. Etter¬følg¬else selv om det måtte koste, i lydighet og lojalitet, og slik på vår måte, være i positiv forstand gode «menneskefiskere.» Ikke for å få noen i garnet, men for å få skape menn¬eskelige felleskap og et Gude¬nært samlingssted, i kirken, i samling om evangeliet, dåpens vann og nattverdens brød og vin. Et sted hvor vi kan søke tilflukt i med våre hele liv, i sorg og fortvilelse, men også i glede over livets gave og opp¬gave.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen