DE – DEKKA - DERE

SIGRID HAUGEN
Språk og dialekt engasjerer, og det setter følelser i sving. Det kommer til uttrykk blant anna på Facebooksida ”Gode, gamle Valdresuttrykk”.  Nå er det stor forskjell på dialekta i øvre Valdres og her i Hedalen. Vi bruker som oftest de samme orda, men i forskjellig form.

Noe som nylig ble tatt fram på Facebook, er dikka og dikkan, og feilbruken av disse orda. I Hedalen sier vi dekka. En feil som på uforklarlig vis har sneket seg inn i det siste, er bruken av dekka i subjektsform. Det skjærer i mine ører når jeg hører ”dekka må lesa ei bok”! (Sjøl om det aldri så my er det jeg ønsker!) Det heter ”de må lesa ei bok”, men ”je kan lesa ei bok åt dekka”.

Før i tida kom dette inn naturlig når vi lærte å prate, og vi behøvde ikke å tenke på grammatikk og regler. For å rette opp denne utbredte feilbruken kan det likevel være greit å huske at i subjektsform sier vi de og i objektsform dekka. Det er så mye enklere på bokmål, der heter det dere i begge former.

Språk og dialekter utvikler og endrer seg. Det må vi godta. Studerer vi Mikjel Sørlies bok ”Hedalsmålet” fra 1943, kan vi som mener vi prater hedalsdialekt i dag fort se og høre store forskjeller. Vår yngste generasjon ser imidlertid ut til nærmest å gi helt slipp på dialekta. Det er trist, men ser ut til å være ei utvikling det er vanskelig å kjempe mot. Det har ført til at jeg setter ekstra stor pris på å ha ei dialekt, og er blitt klar over at den er en kulturarv vi kan være stolte av, sjøl om den i framtida bare blir å finne i lydopptak og historiebøker. Et amatørarbeid i så måte er å finne her.  Vi håper å kunne forbedre og videreføre dette arbeidet etter hvert.

Det er i grunnen et paradoks at den oppvoksende slekt slutter å prate dialekt, nå som det i mange medier er så stort fokus på nettopp dette temaet. Det er slutt på den tida da bygdeungdom som kom til byen måtte ”legge om” for å tilfredsstille arbeidsgiveren. Eller at vi innbilte oss at byfolka ikke forstod hva vi sa. Knoting blir sjelden vellykka.

Endringer i hedalsmålet skal vi godta, men vi bør ikke forklare feil bruk som naturlig utvikling.

Vi vil gjenne kommå te dekka i jula, og de må kommå te øss/oss!  (Også innad i Hedalen er det dialektforskjeller. Øss nord i bygda og oss i sør).

Klarer vi ikke å skille mellom de og dekka, får vi heller legge om til dere.